Undring

Det undrer meg veldig hvorfor nordmenn er så ekstremt opptatt av å verne.
Og det undrer meg enda mere hva det er de så inderlig prøver å verne om.
Jeg diskuterte politi og nasjonalisme med min samboer og jeg sa at politiet har verdi som et nasjonalt symbol for folket, som en uniform masse, virker de som beskytter og forsvarer av dette difuse jeg ikke får tak i.
Hva er så dette difuse? Nasjonale verdier? Eller stikker det dypere ?
Frykt? Frykt for hva? Hvorfor blir nordmenn så redde når noen rokker ved makten?
Hvorfor er det så få som gjør opprør?Hva er norske verdier? Hva inneholder disse?
Når jeg spør brukere fra andre land på jobben hvordan de opplever nordmenn, svarer de kalde, skeptiske, vanskelig å komme innpå. Det er slik jeg oppfatter nordmenn også. Jeg får langt bedre kontakt med folk fra andre land. Kanskje fordi vi føler oss som out siders. Kanskje fordi de på sin side ikke opplever meg som andre norske de har møtt. Jeg har lengtet hele mitt liv etter tilhørighet, og det undrer meg at denne følelsen blir best mettet sammen med mennesker som ikke har samme kultur som meg. Hvordan kan jeg føle tilhørighet til noen jeg har grunnleggende lite tilfelles med? Det er inspirerende å høre de fortelle om sitt liv i skjul pga politisk arbeid, det er inspirerende å høre deres mot i møte med rasisme, det er så inderlig ømt å lære om deres vilje og ønske om å høre til. Mens jeg på min side ønsker distanse fra mitt eget samfunn....
Jeg forstår ikke norske verdier, jeg forstår ikke nasjonalismen, jeg føler meg ikke "norsk".
Jeg forstår ikke hva som skal på død og liv vernes, vernes for fremmede, for fremskritt, for alt nytt. Mens mange av mine bekjentskaper og venner har flyktet fra sitt land, føler jeg at jeg er flyktning i mitt. Jeg ønsker, jeg ønsker så inderlig velkommen, mangfold og nytenkning.
Jeg er en liten motstandsbevegelse i meg selv.

De gales hus

Etter 2 år i psykiatrien har jeg lært mye om hvordan psykisk sykdom arter seg.

Før jeg begynte i jobben visste jeg svært lite, mere enn de fleste , men likevel svært lite.

Det var noe som fasinerte meg, og noe som inspirerte meg i min musikk og kunst.

Galskap. Dette eksotiske og skremmende, fremmed og farlig. Dette som rammer andre.

Det har tatt meg 2 år å komme nær de fleste av brukerene.

Schizofreni er så sammensatt og fasettert at likhetstrekkene blir mindre synlige.

av de 14 brukerene vi har, er alle totalt forskjellige.

Det eneste de har felles er en diagnose.

Schizofreni er en diagnose som burde ha vært avskrevet for mange år siden, det er en melting pot og en snarvei og et punktum for svært mange. Få får videre utredning og andre diagnoser blir lett borte inni schizofreniens laberinter. Stigmaet disse må leve med, er svært hemmende.

Etter 2 år i psykiatrien har jeg lært de mest fargerike mennesker å kjenne. Noen av de har en sort humor som er helt fantastisk. Men jeg kommer ikke vekk fra lidelsen. Denne bunnløse, evinnelige lidelsen disse menneskene lever med hver eneste dag. Denne lidelsen er enorm. Og jeg bærer litt av den med meg hele døgnet. Vi er trente i å slå av, men litt bærer jeg med meg. Jeg er litt på jobb hele døgnet.

Det de fleste ikke er klar over et hvor sammensatt psykisk sykdom er. Hva konsekvensene er.

De fleste tenker nok over stigma, ensomhet og lignende faktorer. Men få aner de fysiske konsekvensene av alvorlig psykisk sykdom. Medisiner som kan drepe deg om du får feber, medisiner som fører til at du slever 24/7, pyrea og må trekke alle tenner, muskler som svinner hen, ryggrader og nakker som blir deformerte pga kroppsholdning, insomnia, infeksjoner,kols, lungesykdommer,ekstrem overvekt eller undervekt,ukontrolerbare skjelvninger,magesår,utslett....listen er lang. Det er ofte de fysiske plagene vi fortviler mest over. Det psykiske er vi vant til å takle. Men å høre smerteskrik blir jeg aldri vant til.

Mange sier de ikke fortsår hvofor jeg fortsetter i dette yrket. Jeg blir svært sliten psykisk og fysisk og har lite overskudd til andre mennesker rundt med når de har det vanskelig. Men når man vet hvordan systemet fungerer, hvordan familier er (eller total manger på familie), når man vet hvor mye man betyr, når man blir møtt med store smil når man kommer inn døren....da er det verdt det. Mange av disse har ingen, de har ingenting. Det er ubeskrivelig å føle at man kan gi noe til noen som har så alt for lite. Systemet vi jobber med, i de fleste tilfeller mot, kan drive oss til raseri. Et system som i teorien skal fungere bra, men veien dit er svært lang og komplisert. Og ingen av de som bor hos oss hadde klart å få sine rettigheter uten all den hjelpen de får av personalet. Tross all smerte og frustrasjon: I de gales hus er ingen alene.

Kanin med selvrespekt.

Identitet.

Får jeg spørsmålet "angrer du på noe" svarer jeg altid nei.

Mine erfaringer er fundamentet for hvem jeg er.

Jeg har gjort mye som ikke var det beste valget, handlinger som var direkte skadelige for meg selv, og jeg har såret andre.

Men jeg angrer ikke.

Jeg har brukt halve livet mitt på å akseptere at jeg er utenfor normen.

Og nå dyrker jeg denne egenskapen og føler lykke som et resultat.

Når man er utenfor en norm har man valg. Man kan velge å strebe etter å bli en del av den, og da undertrykke sider ved seg selv for å få dette fungere. Eller man kan akseptere å være på utsiden og heller skape sin egen norm.

Det perfekte normale er utopi for de fleste, men likefult arbeider mange hardt for å oppnå nettopp dette. De legger seg under kniven, de skjærer bort sin fysiske avstand mellom de og dette de så sårt lengter etter å tilhøre. Se så: ridelår vips borte. 5 cm nærmere.

Jeg har lenge diskutert modifisering av kropp, og hva modifisering for meg inneholder:

Tilpasning, ikke forbedring.

Når psyken har et ønske som fysikken ikke oppfyller, velger noen å modifisere fysikken.

Det har de all rett til. Jeg skulle gjerne ha sett at flere valgte å modifisere psyken.

Jeg skal ikke som så mange andre krisemaksimere effekten av fysisk modifisering når psyken er svak. Jeg antar jeg skriver for mennesker som er godt informerte fra før.

Jeg er full av beundring for mennesker som dyrker sine mangler og feil, sin avstand til normaliteten. The freaks om du vil. Disse som finner identiteten og selvrespekten i å være seg selv fult og helt. På tross av og på grunn av avstanden fra det normale.

The goddess bunny er er fantastisk eksempel.

Jeg kom over han for mange år tilbake og jeg smiler når han dukker opp på netthinnen eller på nettet generelt.

På tross av beinhard barndom preget av polio og utallige barnehjem,har Johnnie Baima AKA Sandie Crisp kultstatus, og er med i musikkvideoer. Uten å modifisere noe som helst.

Deilige frigjørende Miss Crips - I salute you!

http://www.youtube.com/watch?v=ISBeBuVKXL0

Frp

Siv Jensen har gått ut og advart mot snikislamisering av Norge.

"Søndag vedtok landsstyret et forslag til handlingsprogram som vil nekte ikke-vestlige innvandrere adgang til Norge så langt det er mulig. Dette gjelder både flyktninger, asylsøkere og de som gis opphold av humanitære årsaker."

Det som er SVÆRT skremmende, er at dette er gammel Frp-politikk fra tiden da Kleppe og Hedstrøm var de ekstreme på høyresiden. Med meninger som "folk flest" reagerte negativt på og tok avstand fra. Til og med Frp selv.

Nå 12 år senere ser vi altså at den gamle Frp-stilen er tilbake.

Hvorfor?

Fordi det er strøminger i samfunnet som mener dette. Ikke ekstreme tullinger, men vanlige folk med utdannelse. Frp er nå stemmen til langt flere enn man skulle tro var mulig.

Dette er mennesker som ikke hadde reagert med avsky om du presenterte partiprogrammet til Demokratene. Dette er regelrette rasister med ekstrem islamfobi.

Og Frp benytter seg av denne fremmedfrykten for alt den er verdt.

Det er svært alvorlig at slike uttaleser kan komme på trykk uten sterke motreaksjoner.

Det er viktig nå at mennesker våkner opp og engasjerer seg litt.

For samfunnet vi bor i går en mørk fremtid imøte om slike strømninger får bedre fotfeste.

"Kravene kommer, f.eks. om halalmat i fengslene, tilføyde Jensen. Selv mente hun fangene måtte være veldig fornøyd med å få tre varme måltider om dagen."

Jeg føler at jeg er i et mareritt.

Skjer dette virkelig?

Kan slike meninger komme fra så mange mennesker, uten at de selv er villige til å innrømme at de er sterkt preget av fremmedfrykt og rasisme?

At det er problemer i enkelte miljøer er ikke noe nytt.

Men Frp er ikke partiet til å løse disse problemene.

Frp ønsker ikke ghettoer i Oslo, men forstår ikke at de nettopp gjennom sin politikk polariserer og utestenger.

Utestegning, fremmedgjøring, og forskjellsbehandling skaper ikke samhold.

Det skaper avstand.

Jeg avslutter med et par sitater av Hitler.

Dette er akkurat hva Frp driver med nå:

"Make the lie big, make it simple, keep saying it, and eventually they will believe it"

"All propaganda has to be popular and has to accommodate itself to the comprehension of the least intelligent of those whom it seeks to reach. "

The beauty I find in the horror you see.

Fear

Fear won this time.

But the fight is not over.

Not by a long shot.

This is just the start.

Equal rights will come.

Regresjon

Nok et innlegg om hijab.

Gir meg ikke.

Deal.

"Folket har talt" leser jeg i Aftenposten i dag.

Jeg bruker nok engang anledningen til å vise min avstand fra "folket"

Storberget skal ha pressekonferanse og alle forventer at han snur i saken. Denne saken er så sammensatt at det ville tatt meg uker å diskutere alle sider ved den.

Jeg har allerede tatt for meg illusjonen rundt nøytraliteten, og nasjonalisme.

Så jeg tar det jeg mener er mest selvmotsigende.

De menneskene som kjemper for at Muhammedtegninger skal og må trykkes.

De mener at ytringsfriheten kommer først altid.

Det er vi enige i.

De mener vi ikke kan la oss diktere av religiøse grupper og deres emosjoner rundt provokasjoner. De tar ikke hensyn til grupperingers sterke protester.

Dødstrusler og flaggbrenning tåler de. Islam må tåle kritikk.

Men.

De samme menneskene som forsvarer dette med nebb og klør, er lidenskapelig opptatt av at hijabkledde politikvinner for alt i verden ikke må provosere jøder, eller at kipahbekledde politimenn ikke må provosere muslimer.

Plutselig er disse veldig opptatt av å _unngå_ religiøse provokasjoner.

De samme menneskene som sier de ikke har noe problem med muslimer, sier i samme åndedrag at de ikke ville ha tatt en politikvinne med hijab seriøst. Eller at de er redde for provokasjonen det kan trigge hos "andre" som er rasister. At de sier de er redde for at hijab kan provosere noen, betyr at de velger å føye seg etter rasistenes ønske. Isteden for å normalisere hijab ønsker de å forby den i politiet.

Jeg har diskutert homofile som ønsker å adoptere mange ganger med min mor.

Hun sier" jeg har ikke noe imot homofile, men de bør ikke få adoptere" Når jeg spør henne hvorfor, svarer hun " tenk så vanskelig barna vil få det, de vil bli mobbet og føle seg utstøtt"

Da spør jeg henne altid hvem det er i samfunnet som opprettholder denne skepsisen til homofile foreldre. Hun blir hun svar skyldig.

I denne saken, om Storberget snur, vinner rasistene, menneskene med fremmedfrykt, menneskene som er redde for muligheter og fremskritt.

De velger å krisemaksimere isteden for å se muligheter.

Med mindre mulighetene ganger dem selv.

Saken snus på grunn av frykt.

De er svært skremmende at politikere lar seg diktere av slike holdninger.

Jeg kommer aldri til å slutte å kjempe for muligheter.

Jeg nekter å la xenofobi diktere hvordan andre skal leve sitt liv.

Det er ikke min oppgave å diktere hvordan horer skal leve sitt liv.

Det er ikke min oppgave å kreve at heroinister skal slite seg gjennom 30 år med rehab isteden for å få heroin. Det er ikke min oppgave å "redde muslimske kvinner fra undertrykkelse".

Mennesker må få bestemme sine egen liv.

Jeg føler samfunnet er preget av en sterk regresjon.

Det lover virkelig ikke bra for fremtiden.

Heroin_e

Siden jeg jobber i psykiatrien, har jeg også kontakt med overformynderiet.

Dette er tiltak for mennesker som ikke kan ta vare på seg selv.

Mennesker som ikke evner å ta til seg næring, eller bevege seg utendørs.

De trenger svært mye hjelp, og systemet er laget nettopp for å ta vare på disse svakeste.

Det er daglig en balansegang mellom bruker og primærkontakt.

Grenser diskuteres grundig, lover og regler følges.

Dette gjør vi for å ikke begå overgrep, for å ikke overkjøre og for å ivareta brukerens egne resurser. Regler for tvang er svært strenge. Og de var enda strengere da jeg jobbet i barnebolig. Ville bruker stå ute i regnet i 2 timer så fikk han det. Vi kunne lokke og lede så mye vi orket.

Vi tilpasset oss deres behov, og jobbet med å tilrettelegge.Tvang ble kun brukt når bruker var i fare- for seg selv eller for andre. Og selv da gruet man seg til å fylle ut tvangsskjema. Det var myye papirarbeid.

Dette er hvordan vi behandler multifunksjonshemmede og alvorlig psykisk syke.

Dette er rettighetene deres, og dette blir revurdert og bearbeidet konstant.

Det skaper trygghet og viktgst av alt,det skaper menneskeverd.

Så har vi horene da.

Som ikke er umyndiggjort, funksjonshemmet eller alvorlig syke.

Men de blir behandlet som om de tilhører denne gruppen.

Den store forskjellen er at de ikke får de samme rettighetene eller respekten og vi tilrettelegger ikke for at deres behov skal bli møtt.

Vi fratar de faktisk alle rettgheter.

Vi fratar de arbeidet, selvrespekten, menneskeverdet og mulighetene.

Alt dette forsvarer vi med de samme ordene som vi har fjernet.

Symboler.

Symboler er uten verdi før vi tilegner de egenskaper og meninger.

Og et symbol som har blitt tatt i bruk, kan aldri bli uten nøytralt igjen.

Slik er det for horene også.

De blir fremstilt som en ensartet gruppe, med kollektive følelser og handlingsmønster.

Horene er blitt Horen, og det finnes kun en løsning.

Vi, samfunnet, overformynderiet, må gjennom forkrøplet omsorg, rense gatene.

Kun gjennom å frata Horen sitt virke, tror vi at symbolet kan bli rent.

At symbolet kan tre frem som født på ny uten skyld og uten den kvalmende osen av ferskt knull.

Vi, overformynderiet, vasker frem denne stakkarslige skadede, vi river Horen løs fra kapitalsmen og hallikens klør.

Se offer, du er FRI!

Nå kan du stolt gå inn på sosialkontorets gulv, melde deg arbeidsledig på Nav, ta alle kursene.

Men vi ansetter deg ikke på vårt kontor.

Åh nei, ikke med en historie så sort og skitten som din.

Nei ut på gata med seg.

Skyt din heroin, tigg dine penger, sov under broer, sult.

Dø.

Så lenge du ikke selger sex, ser vi deg ikke.

Da er hun her og.

Her vil jeg skrive om temaer som opptar meg.
Og det er ikke rent lite.
Livejournal vil fortsette som før med personlig syting av ymse slag.