In the back of the buss.

White norwegians moving their children to "white" schools. They claim it's not racism. They only want their children to have white norwegian friends, to have white children they can identify with, children who speak the same language they do. They want their children to learn norwegian culture. And they even admit to contributing to segregation, but like they say in their own words: " to those of you who criticize me, you can take my place" And I would in a heartbeat If I had kids. Norwegian culture... It's a term that has several layers. There is an ongoing debate over the meaning and content of norwegian culture, and the only conclusion to me is that the term itself is vague and undefineable, at least in a traditional sense. And it is in this traditional sense these ethnic norwegians think. They have an archaic view on norwegian culture. Clinging to the 1950's if you will. And herein lies the racism. Norway is a multi cultural country, and has been so for about 45 years. ( Not counting the Sami people, Gypsies [lack of a better term]and The Fins) Mela is norwegian culture now, muslim mosques are norwegian culture, all the world religions are practised in norway. You can find a restaurant from every corner of the world here in Oslo, even norwegian restaurants, serving old style norwegian food. STILL these parents cling onto the past due to their fear. So now we have "white" schools and "mixed schools" Is there another word for that besides segregation? No. Is there another word for parents who take their children out of mixed schools and place them in white schools than rascism? No. I really don't give a shit about all the fluff they wrap around their opinions, all their fancy words and so called "honesty" It's racism, and there is no other word for it. This country is in a state of fear, a fear created by media and the extreme right. There was a shooting next to my work place, and the first thing my mom ask me was : "was he black?" No mom he was not black. There was a stabbing outside my block and everyone assumes the stabber was black. There is a head line conserning a rape, and everone assumes the assailant to be black. The mentality these people have makes me seriously ill, and I fear the next level of bigotry.

And then we have the 3. and 4. generation of imigrants who ALSO move their kids to more white schools... Because they are so pressed on the matter of "integration" they are willing to sacrefice their own culture to become more "norwegian". It's so important for them to be seen as some of the few imigrants who are accepted. What ever happened to the Salad Bowl? I like salad, it makes my life more interesting. The illusory melting pot of olden days is not just out dated, it's a very naive and assimilst way of thinking. What's so horribly wrong with being multi cultured? Why can't we have both? Why can't ethnicity be a thing of worth and pride? Norway is a cold country....and I fear a winter of hate is upon us...

De gales hus

Etter 2 år i psykiatrien har jeg lært mye om hvordan psykisk sykdom arter seg.

Før jeg begynte i jobben visste jeg svært lite, mere enn de fleste , men likevel svært lite.

Det var noe som fasinerte meg, og noe som inspirerte meg i min musikk og kunst.

Galskap. Dette eksotiske og skremmende, fremmed og farlig. Dette som rammer andre.

Det har tatt meg 2 år å komme nær de fleste av brukerene.

Schizofreni er så sammensatt og fasettert at likhetstrekkene blir mindre synlige.

av de 14 brukerene vi har, er alle totalt forskjellige.

Det eneste de har felles er en diagnose.

Schizofreni er en diagnose som burde ha vært avskrevet for mange år siden, det er en melting pot og en snarvei og et punktum for svært mange. Få får videre utredning og andre diagnoser blir lett borte inni schizofreniens laberinter. Stigmaet disse må leve med, er svært hemmende.

Etter 2 år i psykiatrien har jeg lært de mest fargerike mennesker å kjenne. Noen av de har en sort humor som er helt fantastisk. Men jeg kommer ikke vekk fra lidelsen. Denne bunnløse, evinnelige lidelsen disse menneskene lever med hver eneste dag. Denne lidelsen er enorm. Og jeg bærer litt av den med meg hele døgnet. Vi er trente i å slå av, men litt bærer jeg med meg. Jeg er litt på jobb hele døgnet.

Det de fleste ikke er klar over et hvor sammensatt psykisk sykdom er. Hva konsekvensene er.

De fleste tenker nok over stigma, ensomhet og lignende faktorer. Men få aner de fysiske konsekvensene av alvorlig psykisk sykdom. Medisiner som kan drepe deg om du får feber, medisiner som fører til at du slever 24/7, pyrea og må trekke alle tenner, muskler som svinner hen, ryggrader og nakker som blir deformerte pga kroppsholdning, insomnia, infeksjoner,kols, lungesykdommer,ekstrem overvekt eller undervekt,ukontrolerbare skjelvninger,magesår,utslett....listen er lang. Det er ofte de fysiske plagene vi fortviler mest over. Det psykiske er vi vant til å takle. Men å høre smerteskrik blir jeg aldri vant til.

Mange sier de ikke fortsår hvofor jeg fortsetter i dette yrket. Jeg blir svært sliten psykisk og fysisk og har lite overskudd til andre mennesker rundt med når de har det vanskelig. Men når man vet hvordan systemet fungerer, hvordan familier er (eller total manger på familie), når man vet hvor mye man betyr, når man blir møtt med store smil når man kommer inn døren....da er det verdt det. Mange av disse har ingen, de har ingenting. Det er ubeskrivelig å føle at man kan gi noe til noen som har så alt for lite. Systemet vi jobber med, i de fleste tilfeller mot, kan drive oss til raseri. Et system som i teorien skal fungere bra, men veien dit er svært lang og komplisert. Og ingen av de som bor hos oss hadde klart å få sine rettigheter uten all den hjelpen de får av personalet. Tross all smerte og frustrasjon: I de gales hus er ingen alene.