Regresjon

Nok et innlegg om hijab.

Gir meg ikke.

Deal.

"Folket har talt" leser jeg i Aftenposten i dag.

Jeg bruker nok engang anledningen til å vise min avstand fra "folket"

Storberget skal ha pressekonferanse og alle forventer at han snur i saken. Denne saken er så sammensatt at det ville tatt meg uker å diskutere alle sider ved den.

Jeg har allerede tatt for meg illusjonen rundt nøytraliteten, og nasjonalisme.

Så jeg tar det jeg mener er mest selvmotsigende.

De menneskene som kjemper for at Muhammedtegninger skal og må trykkes.

De mener at ytringsfriheten kommer først altid.

Det er vi enige i.

De mener vi ikke kan la oss diktere av religiøse grupper og deres emosjoner rundt provokasjoner. De tar ikke hensyn til grupperingers sterke protester.

Dødstrusler og flaggbrenning tåler de. Islam må tåle kritikk.

Men.

De samme menneskene som forsvarer dette med nebb og klør, er lidenskapelig opptatt av at hijabkledde politikvinner for alt i verden ikke må provosere jøder, eller at kipahbekledde politimenn ikke må provosere muslimer.

Plutselig er disse veldig opptatt av å _unngå_ religiøse provokasjoner.

De samme menneskene som sier de ikke har noe problem med muslimer, sier i samme åndedrag at de ikke ville ha tatt en politikvinne med hijab seriøst. Eller at de er redde for provokasjonen det kan trigge hos "andre" som er rasister. At de sier de er redde for at hijab kan provosere noen, betyr at de velger å føye seg etter rasistenes ønske. Isteden for å normalisere hijab ønsker de å forby den i politiet.

Jeg har diskutert homofile som ønsker å adoptere mange ganger med min mor.

Hun sier" jeg har ikke noe imot homofile, men de bør ikke få adoptere" Når jeg spør henne hvorfor, svarer hun " tenk så vanskelig barna vil få det, de vil bli mobbet og føle seg utstøtt"

Da spør jeg henne altid hvem det er i samfunnet som opprettholder denne skepsisen til homofile foreldre. Hun blir hun svar skyldig.

I denne saken, om Storberget snur, vinner rasistene, menneskene med fremmedfrykt, menneskene som er redde for muligheter og fremskritt.

De velger å krisemaksimere isteden for å se muligheter.

Med mindre mulighetene ganger dem selv.

Saken snus på grunn av frykt.

De er svært skremmende at politikere lar seg diktere av slike holdninger.

Jeg kommer aldri til å slutte å kjempe for muligheter.

Jeg nekter å la xenofobi diktere hvordan andre skal leve sitt liv.

Det er ikke min oppgave å diktere hvordan horer skal leve sitt liv.

Det er ikke min oppgave å kreve at heroinister skal slite seg gjennom 30 år med rehab isteden for å få heroin. Det er ikke min oppgave å "redde muslimske kvinner fra undertrykkelse".

Mennesker må få bestemme sine egen liv.

Jeg føler samfunnet er preget av en sterk regresjon.

Det lover virkelig ikke bra for fremtiden.