One of us! One of us!

Freaks - 1932.

Så er har jeg blitt en av de. De som skriver innlegg i avisen og poster blogger om hvordan det oppleves å ha høyere utdannelse men ikke jobb. Jeg har lest om så mange av dere og tenk at situasjonen som beskrives er absurd. Hvordan er det mulig at resurssterke, kompetente mennesker ikke får drømmejobben?

Da vi bestemte oss for å flytte til en liten by på Sørlandet var det ikke et tema engang at jeg var den av oss to som skulle få vanskeligheter med jobb. Han har to bachelorgrader og en master innen et langt snevrere felt enn meg som er utdannet barnevernspedagog. Han fikk drømmejobben i god tid før vi flyttet og vi konsentrerte oss om praktiske sider av prosessen med salg av leilighet i Oslo, renoveringsplaner av hus og lignende. Jeg skulle jo bare flytte ned, søke på en av de mange spennende og relevante stillingene og begynner å jobbe etter et par måneder. Jeg ble kjent med naboer og den samme frasen ble sagt: "nå prioriterer vi renoveringen så begynner jeg å jobbe i august tenker jeg." Nå er vi i slutten av oktober og i dag kom nok en mail i innboksen med den velkjente beskjeden: "Vi vil med dette meddele at stillingen nå er besatt av en annen søker.
Vi takker så mye for din interesse, og ønsker deg lykke til videre." Jeg har ikke engang blitt innkalt til intervju.

Jeg - Hun som alltid har jobbet, hun som bare har tatt en telefon, eller blitt huket inn via andre. Hun som bare kunne sende en mail og være på plass i ny stilling et par uker senere. Jeg - som har jobbet siden jeg var 16 år er snart 40 år, høyere utdannet med et lass kompetanse, erfaring, kurs, innen rus, psykiatri, barnevern, veiledning, barn og foreldre i alle aldre. Jeg er god. Jeg er faktisk jævlig god i jobben min. Er det noe jeg er trygg på her i verden er det min kompetanse.
Nå sitter jeg her i et ferdig oppusset soverom, om en uke fylles huset av eletrikere, snekkere, rørleggere, fliseleggere og gudene vet hva for å renovere badet. Det som skal bli drømmebadet, i drømmehuset, i drømmebyen. Dette var drømmen vår.
 Stikke fra 8 år i Oslogryta for å begynne et fredligere liv, med hus, hage og gode jobber. Vi var så inderlig optimistiske for fremtiden.

Han går ut av huset kl 07:30 for å gå på jobb, mens jeg organiserer renovering av huset. Bevares, det er nok å gjøre. Men jeg ofret ikke blod, svette og tårer i full jobb under utdanning for å være husfrue. Riktignok er jeg frustrert, men jeg er Bushi - kriger. Jeg brenner for faget, for barnas rettigheter, for den anerkjennende samtalen.
I mellomtiden tar jeg vare på nabolagets fugler og katter. Redder Tordivler og vakre larver fra den sikre død i møtet med hard asfalt. Får etterlengtet fagorgasme i nerdesamtale med fysioterapivenn på besøk - Hun: "pasienten har lammelser i høyre side og lang historie med overgrep..." Jeg: "Det må et tverrfaglig syn inn... biopsykososial modell... har du lest hvordan krenkende barn blir syke voksne skrevet av Anna Luise Kirkengen?!" Pure bliss.

Venner sier jeg må ha is i magen, at det kan ta tid, at det ordner seg. Og jeg vet at det de sier er korrekt. Det går mot vinter og is i magen blir det med andre ord bare mere av. Og tid har jeg vitterlig  nok av.