De gales hus

Etter 2 år i psykiatrien har jeg lært mye om hvordan psykisk sykdom arter seg.

Før jeg begynte i jobben visste jeg svært lite, mere enn de fleste , men likevel svært lite.

Det var noe som fasinerte meg, og noe som inspirerte meg i min musikk og kunst.

Galskap. Dette eksotiske og skremmende, fremmed og farlig. Dette som rammer andre.

Det har tatt meg 2 år å komme nær de fleste av brukerene.

Schizofreni er så sammensatt og fasettert at likhetstrekkene blir mindre synlige.

av de 14 brukerene vi har, er alle totalt forskjellige.

Det eneste de har felles er en diagnose.

Schizofreni er en diagnose som burde ha vært avskrevet for mange år siden, det er en melting pot og en snarvei og et punktum for svært mange. Få får videre utredning og andre diagnoser blir lett borte inni schizofreniens laberinter. Stigmaet disse må leve med, er svært hemmende.

Etter 2 år i psykiatrien har jeg lært de mest fargerike mennesker å kjenne. Noen av de har en sort humor som er helt fantastisk. Men jeg kommer ikke vekk fra lidelsen. Denne bunnløse, evinnelige lidelsen disse menneskene lever med hver eneste dag. Denne lidelsen er enorm. Og jeg bærer litt av den med meg hele døgnet. Vi er trente i å slå av, men litt bærer jeg med meg. Jeg er litt på jobb hele døgnet.

Det de fleste ikke er klar over et hvor sammensatt psykisk sykdom er. Hva konsekvensene er.

De fleste tenker nok over stigma, ensomhet og lignende faktorer. Men få aner de fysiske konsekvensene av alvorlig psykisk sykdom. Medisiner som kan drepe deg om du får feber, medisiner som fører til at du slever 24/7, pyrea og må trekke alle tenner, muskler som svinner hen, ryggrader og nakker som blir deformerte pga kroppsholdning, insomnia, infeksjoner,kols, lungesykdommer,ekstrem overvekt eller undervekt,ukontrolerbare skjelvninger,magesår,utslett....listen er lang. Det er ofte de fysiske plagene vi fortviler mest over. Det psykiske er vi vant til å takle. Men å høre smerteskrik blir jeg aldri vant til.

Mange sier de ikke fortsår hvofor jeg fortsetter i dette yrket. Jeg blir svært sliten psykisk og fysisk og har lite overskudd til andre mennesker rundt med når de har det vanskelig. Men når man vet hvordan systemet fungerer, hvordan familier er (eller total manger på familie), når man vet hvor mye man betyr, når man blir møtt med store smil når man kommer inn døren....da er det verdt det. Mange av disse har ingen, de har ingenting. Det er ubeskrivelig å føle at man kan gi noe til noen som har så alt for lite. Systemet vi jobber med, i de fleste tilfeller mot, kan drive oss til raseri. Et system som i teorien skal fungere bra, men veien dit er svært lang og komplisert. Og ingen av de som bor hos oss hadde klart å få sine rettigheter uten all den hjelpen de får av personalet. Tross all smerte og frustrasjon: I de gales hus er ingen alene.