(Norwegian blog this time, to my english readers: Please use google translate)
Jan Bøhler uttalte seg
følgende i Aftenposten:
"De som går mot datalagringsdirektivet svikter barn som utsettes for overgrep. Det er veldig alvorlig, vi risikerer at Norge blir en honningkrukke for de som bedriver internettrelatert kriminalitet."
Denne uttalelsen var å lese på nett sammen med
Kripos sine emosjonelle, og ikke minst politiske, utspill i kjølvannet av en "pedofiliring" Europol har avdekket. Overskriftene var ikke overraskende tabloide, med tykke fonter og ord som trigger ryggmargsrefleksen hos de aller fleste. Kripos fikk oversendt en rekke trafikkdata og står igjen med 34 norske IP-addresser. Dette blir vinklet til at 34 norske pedofile kom seg unna Kripos sine klør. Dette til tross for at Kripos ikke kan bevise at IP-'ene "peker mot like mange unike personer." Det er noe ganske annet enn "34 pedofile". Disse menneskene som har vært inne på denne siten av uvisse grunner er ikke identifisert, de er altså ikke tiltalt, dømt eller har fått en klinisk diagnose stilt av en fagperson. Men Kripos vet å manipulere.
Så har vi Jan Bøhler. Han sier altså at de som er
mot DLD svikter barn som utsettes for overgrep. Denne uttalelsen provoserte meg så grundig at jeg sendte Bøhler en mail der jeg i tydelige ordlag forklarte ham hvor langt han gikk over streken. Selvsagt uten å få svar. Jeg vil tro alle som jobber for å få stanset DLD lar seg provosere. De fleste er etablerte med barn. Ingen foreldre tar lett på at en politiker anklager dem for å svikte barn som utsettes for overgrep. Mine tanker går da spesielt til de som er profilerte DLD-motstandere i media. Hvilke signal sender Bøhler til deres barn? Det er en virkelig uheldig og korttenkt uttalelse av en politiker.
Hvorfor ble jeg personlig så provosert? Jeg har ikke barn. Jeg har derimot jobbet med sårbare barn i 9 år. Jeg har erfaring fra psykiatrien, fra skole, fra barneboliger og avlastninger. Og i motsetning til Bøhler har jeg jobbet tett med barn som har blitt utsatt for overgrep. Vi snakker om seksuelle overgrep, vold og omsorgssvikt. Vi snakker også om svikt i systemet fra barnevern, fylkesmenn, kommuner, ledere og kollegaer. Jeg har i løpet av mine 9 år sett mer elendighet og tragiske historier enn jeg egentlig makter å ta innover meg. Og tro meg når jeg sier at ingen av disse overgrepene ble dokumentert på nett. Disse overgrepene skjedde hjemme hos barnet, i instutisjonene, de ble utført av mødre og fedre, av nattevakter, av feige ekstravakter, av tafatte ledere, av grådige kommuner og fylkesmenn som er mere opptatt av regler. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ved et par tilfeller har hatt et sterkt behov for å sette meg i en bil med barnet og forsvinne. Fordi disse overgrepene får lov til å fortsette nettopp pga regler politikere som Bøhler er med på å lage.
Så hvem svikter barna, Bøhler?
Jeg har taushetsplikt og kan derfor ikke uttale meg om spesifikke saker. Jeg kan uttale meg generelt. Jeg kan si at jeg har jobbet med en minoritetsgruppe som er så politisk betent at ingen ville gripe inn i saken. Vi i skolen skrev bekymringsmeldinger, jeg jobbet dobbelt i boligen der brukeren bodde for å trygge i en kritisk fase og boligen skrev bekymringsmeldinger, støttekontakten som hadde kjent bruker fra hun kom til landet skrev bekymringsmeldinger. Ingenting ble gjort for å stanse at denne brukeren ble tvangsflyttet fra en trygg bolig til families kommune. Det var en total politisk sperre. Og jeg var vitne til at et barn, så totalt ødelagt, gav opp alt håp.
Så hvem svikter barna, Bøhler?
Jeg vil si litt om
Chilling Effect ved innførelse av DLD. Jeg har iløpet av mine 9 år i dette yrket, vært vitne til at folk vegrer seg for å melde fra. De er usikre, nervøse og ønsker ikke lage trøbbel for seg selv, brukeren, familien, lederen eller andre som er involvert. Jeg har ved flere anledninger gått videre med grove episoder jeg har vært vitne til på arbeidsplassen, men som har rent ut i sanden. I kommunen er det tette bånd mellom ledere og det er svært vanskelig å nå frem med slike saker. Vi ser at overflytting er å foretrekke fremfor oppsigelse. Så flytter man overgripere fra etat til etat. Og det er en selvsagt hysj hysj-mentalitet som råder. Unge ekstravakter er redd for å miste jobben, de er redde for å ikke få en god referanse, de er redde for at om de sier fra vil det slå tilbake på dem i fremtiden. Jeg forstår dem, men resultatet er at grove brudd på
Kapittel 4A får fortsette og barn som ikke kan forsvare seg fysisk eller verbalt er og forblir ofre. Så hva vil DLD føre til?
Terskelen for å melde fra vil bli høyere. Tanken på at man har vært i en intens konflikt med sjefen, at slike data kan lagres og bli brukt mot en ved senere anledninger er skremmende for ungdom. Det er skremmende for de fleste av oss. Det er lettere å lukke øynene. DLD kan altså føre til at færre melder fra om overgrep på arbeidsplassen.
Så hvem svikter barna, Bøhler?
Da jeg var ung jobbet min tante på et krisesenter. Jeg var 10 år da hun og en ung jente kom for å bo hos oss i en uke. Det er noe jeg aldri glemmer, og det var en opplevelse som direkte førte til mitt valg av yrke i voksen alder. Dette å ta vare på de alle svakeste. Denne unge jentens barndom sto i skarp kontrast til min. Jeg forstod ikke hvorfor hun ikke lekte med dukkene jeg tilbydde henne. Hun gjorde kun det jeg ba henne om å gjøre.
Dette er denne apatien jeg får mest vondt av hos barn. Barn skal ikke være apatiske. Jeg har lært iløpet av mine 9 år at så lenge barn er sinte, redde, skriker, gråter, slår seg selv og/eller andre så er det fortsatt tid. Lite tid, men fortsatt tid igjen for å hjelpe. Det er når barnet trekker seg helt inn i seg selv jeg blir virkelig bekymret.
Og de gangene jeg har sett dette blikket hos barn, vet jeg at det er grunnet et politisk system som vedlikeholder overgrepene år etter år.
Så hvem svikter barna, Bøhler?
Det er ikke vi som jobber med barna som svikter, det er ikke de som jobber for å stoppe en implementering av DLD. Det er dere som lager reglene, som tviholder på en papirmølle, som ikke bevilger nok penger, som er frekke nok til å gå ut i media å påstå at DLD vil redde barna fra overgrep.
Det er, som jeg skrev til Bøhler i mailen, en hån mot meg, en hån mot mine kolleger og ikke minst et hån mot barn. Hva gjør dette fokuset på barn og overgrep med de barna som faktisk befinner seg i en overgrepssituasjon? De får en tilleggsbyrde, en redsel for at nettopp deres overgriper har lagt ut bilder på nett av han/henne i de mest sårbare situasjoner. Trygghet, Bøhler? Barnet vet hva som vil føre til at volden opphører. Og det er ikke DLD.
DLD skaper ikke trygghet, det gjør vi som medmennesker. DLD gjør alle til mistenkte, og
DLD handler om så mye mere enn IP-addresser som Kripos provserende nok påstår er det eneste som kan hjelpe dem i etterforskningen i denne saken.
Work harder! IT-bransjen sitter på kunnskapen, snakk sammen. Gi Kripos redskapene som er dokumentert effektive og ikke
ineffektive , og slutt med
disse skremmebildene. DLD er lett å
omgå, så bruk heller disse milliardene på å sikre barna der det virkelig trengs. Hør på oss som
jobber med barn og
for barn. Det er ikke slik at svimlende mengder informasjon fører til bedre etterforskning. Det krever enorme ressurser og enorme summer i tillegg til de milliardene DLD selv vil koste. Dette er penger
Høyre og
Arbeiderpartiet mener er fornuftig å spy inn in DLD, isteden for å bruke disse pengene der vi vet det virker. Jeg vil ha meg frabedt at Bøhler bruker barna som politisk skjold.
Om noen svikter barna i dette landet, så er det Høyre og Arbeiderpartiet. Ferdig sak.
