Jeg er meget opptatt av seriemordere. Nei. Ikke slik som mange andre ofte er, men på et eksistensielt plan. Jeg liker demonstrasjoner. Jeg liker motkultur. Og når man studerer utviklingen fra 1850 frem til nyere tid, er det svært fasinerende å se hvordan seriemordere forandrer seg i takt med samfunnets utvikling. I takt med kvinnefrigjøring, kapitalisme, mediafokus og velferdssamfunn. Utviklingen fra det primitive drapet til det eksistensielle drapet: "The only thing I ever wanted was to kill God."
Mens vi "vanlige"mennesker har brukt hele vår utvikling på å skape distanse mellom drapsmann/kvinne og offer, er seriemorderene blitt mere ritualorienterte. Seriemordere er i mine øyne et av de tydeligste tegnene på hva som er galt i et samfunn. De utøver den ytterste demonstasjon. Se her er mitt verk, jeg vise deg hva som har ført meg hit. De er sosialantropologiske studier. Jeg kunne ha skrevet en svært lang blog om forskjellige årsaker til at man ender opp som seriemorder, men det vil ta tid. Korte trekk: Arv, fysisk og psykisk misbruk, narkotika og alkohol, underernæring, skader på frontal pannelapp o.l. Man trodde før at man kunne skille mellom sorte og kvite drapsmenn siden sorte nesten utelukkende drepte og voldtok eldre kvite damer. Men gjennom oppvåkningen av at det ikke finnes raser, kom man frem til at det var kulturelt og historisk betinget. Unge sorte så sin mor slave for kvite kvinner. Disse kvinnene stjal deres morsfigur, og deres barndom. Klassisk projeksjon. Og etterhvert som sorte fikk samme muligheter til utdannelse og arbeid, falt også disse typene drapene i antall. Hvilke innblikk gir ikke disse typen drap oss i samfunnet?
Det er ikke de mest perverterte seriemoderene som fasinerer meg, det er de som etterlater seg en tydelig historie og et tydelig budskap. Carl Panzram. Etter mange år opplsukt i temaet oppdaget jeg han ved en tilfeldighet. Og jeg bærer Panzram med meg i svært mye når det gjelder samfunnet jeg lever i. Panzram var en brutal mann. Mot andre og seg selv. Han etterlot seg en biografi om sitt liv og om hvordan han opplevde fengselsystemet på begynnelsen av 1900tallet. Hans journal Killer: A Journal of a Murder er gripende lesning. En mann som systemet gjorde alt det kunne for å knuse, men han gav seg aldri og under årevis,timesvis, døgn med tortur spyttet han raseiet sitt tilbake på de som straffet han. De som prøvde å reformere han. Iløpet av sin karriere satt han fengslet i ca 20 år. Og han drepte, knuste og rømte fra alt. Han var en orkan av raseri og hat. En vilje jeg aldri har sett maken til. Verden skal ikke knekke meg, jeg skal knuse verden.
Men han hadde også et budskap. Om et rettsystem han levde nesten hele sitt liv i: "With all this knowledge and power at their command, they have accomplished nothing except to make conditions worse instead of better.I am 36 years old and have been a criminal all my life, I have 11 felony convictions against me. I have served 20 years of my life in jails, reform schools and prisons. I know why I am a criminal.Might makes right. In my lifetime I have broken every law that was ever made by both man and God, If either had made any more, I should very cheerfully have broken them also."
Panzram ble utsatt for ekstremt mye grov vold i fengsel. Etter et mislykket fluktforsøk det han falt 10 meter, der han knuste begge leggene og anklene og skadet ryggraden ble han slengt på cellen uten medisinsk tilsyn: "I was dumped into a cell without any medical attention or surgical attention whatever. My broken bones were not set. My ankles and legs were not put into a cast. The doctor never came near me and no one else was allowed to do anything for me.At the end of 14 months of constant agony, I was taken to the hospital where I was operated on for my rupture and one of my testicles were cut out. I suffered more agony for many months. Always in pain, never a civil answer from anyone, always a snarl or a curse or a lying, hypocritical promise which was never kept. Crawling around like a snake with a broken back, seething with hatred and a lust for revenge, five years of this kind of life. The last two years and four months confined in isolation with nothing to do except brood.I hated everybody I saw."
Reform people?
Panzram etterlot seg i mine øyner det mest gripende innblikk i en grotesk og voldelig verden. Han var et produkt av vold, et resultat av vold. Panzram _var_ vold. Les boken. Kanskje du vil få et hjerte for denne mannen slik jeg har hatt i mange år. En drapsmann, en voldtektsmann, en filosof og en revolusjonær.
Etter å ha sett Watchmen snakket jeg og Jimi mye på vei hjem fra kino. Jeg sa at jeg følte en sterk sammenligning mellom Rorschach og Panzram. Så for de av dere som kjenner og forstår den karakteren og hva han står for, så kjenner dere litt av Panzram og.
Han signerte sine brev med : "I am very truly Carl Panzram"
Dine ord nådde helt frem til en ung kvinne i Norge.
It was not all in vain.....
Velskrevet innlegg, men siden jeg har en tendens til å henge meg opp i det irrelevante:
ReplyDeleteDu skriver: "Nei. Ikke slik som mange andre ofte er"
Og da blir jeg nysgjerrig: Hvordan er andre interessert i seriemordere?
Vet ikke hvem du er, men jeg svarer gjerne jeg:
ReplyDeleteMange er interessert i det groteske,i det perverterte som jeg nevnte. Detaljer, antall drepte. Det er kanskje den litt klisjepregede måten å se seriemordere på. For all del, each to it's own. Men jeg mener helt klart at det kulturhistoriske er en undervurdert side av tema. Det har vært snakk om i noen år nå å kunne definere seriemordere i en diagnose siden det er så mange likhetstrekk mtp barndom, hvordan denne arter seg, pykiske og fysiske skader, hvor lenge "trollingperiodene" varer (tidsområdet de bruker på å lete etter ofre, planlegge, skrive, fantasere) og "the chilling down period" (tiden de bruker etter hvert drap). Jeg syns det er viktig å sette disse i system og ikke behandle det som enkeltsaker hver gang det skjer. For meg er det ikke gørr og blod og "the dark side".
:)