8.mars.

Kvinnedagen.

Dette er vel den dagen i året der jeg føler meg mest ekskludert.

Det er ikke noen godt bevart hemmlighet at jeg er svært negativ til akkurat denne formen for markeringer. Slike markeringer oppnår kun 1 ting, og det er å vedlikeholde offerrollen for kvinner. Jeg har rettigheter på grunn av kvinnefrigjøringen som ble utkjempet. Men jeg som menneske liker ikke å leve i fortiden. Min motmarkering hvert år handler altså om ønsket om å gjøre slutt på fokus på kjønn. Denne evinnelige kjønnsdebatten fører ingenting med seg annet enn at små jenter blir fostret opp med tanker i hodet om at de er mindre verdt. Fordommer blir_lært_ . Kvinnekamp handler ikke om identitet, det handler om ønsket om søsterskap, enhet, samhold. Om å skape en illusjon av en uniform gruppe mennesker som enten taler samme sak, ellers så får man en kald rygg: "Du får ikke være med i vårt søsterkap, du omtaler ikke deg selv som et offer"

Nei det gjør jeg vitterlig ikke. Jeg er menneske. Jeg oppnår det jeg jobber for å oppnå. Jeg ønsker ikke, trenger ikke, en gruppe i ryggen for å støtte meg i saker jeg utmerket godt fikser som individ alene. Støtte til _mennesker_ er jeg derimot veldig for.Hjelp til_mennesker_ som trenger det når de har det vanskelig eller opplever urettferdighet. Jeg er den lille stemmen som støtter mennesker som tar uortodokse valg. Mennesker som gjennom sine bevisste valg får offerrollen tredd ned over hodene sine. Kvinner kan bruke ord som"fitte" og "pule" og skrive "drøye" sexbøker til kuene kommer hjem. Så lenge de omtaler seg som feminister omtaler de seg i samme åndedrag som offer. De kan ha høy utdannelse, ledende stillinger, og alikevel ha et behov for å redde disse kvinner de har lest om og hørt om som blir tråkker på hver dag. Feminisme er den radikale ideen om at kvinner er mennesker. Og den radikale ideen om at menn ikke er det.

Slik. Da har jeg igjen brukt denne dagen til noe fornuftig. Jeg har kjempet for _menneskerettigheter_