Norwegian blog for this entry, sorry to my american readers. Sometimes the subject at hand needs to be in my native tounge. Do come back for more.
Fengselssystemet i Norge.
Per Willy Amundsen (FrP) uttalte under fengselsdebatten at kriminelle fra øst Europa ikke ser soningen i norske fengsler som straff, grunnet de gode forholdene vi har her. Jeg undrer meg på om Amundsen ønsker seg tilstander vi ser i amerikanske fengsler? Eller dødsstraff?
Jeg vil skrive litt om konseptet straff. Definisjonen på straff innen norsk rett er «et onde som staten påfører en lovovertreder på grunn av lovovertredelsen i den hensikt at det skal føles som et onde». Allmennprevensjon er grunnsteinen i begrepet straff i Norsk rettsystem. Mennesker skal avskrekkes fra å begå ulovlige handlinger, borgere skal gjennom dette få en moralforståelse rundt rett og galt. Borgere skal ha en grunnleggende frykt for å skade samfunnet gjennom sine handlinger. Dette gjelder i mindre grad for de som allerede er på utsiden av samfunnet, og som da altså har lite å tape på å gjøre seg skyldig i dårlig moral.
Det vi med sikkerhet kan si er at så lenge den kriminelle sitter inne, kan han ikke begå nye lovbrudd. Men personen skal ut igjen i samfunnet og statistikkene er entydige på at soning ikke reduserer gjentakelsesprosenten. Tvert om. Nå vil Frp fjerne all støtte til rehabilitering, og de vil at straffen skal sones tiden ut, i motsetning til mulighet for prøveløslatelse etter 2/3 av soningen slik som nå. Nå viser forskning at det er nettopp rehab, utdannelse og terapi som gir de gode resultatene for de som soner, og å fjerne dette er jo nettopp å fjerne mulighetene for de kriminelle å lære om denne moralen samfunnet vil de skal forstå og respektere. (For ikke å snakke om at fulltidssoning antas å koste samfunnet 1.9milliarder, men det er en annen blogg.)
Frp og mange med de, tror at en hard straff er måten man reformerer mennesker på. De mener at å stenge mennesker inne, nekte de kontakt med resten av samfunnet, vil få kriminelle på magisk vis til å angre. Og anger er er viktig ord. Et meget ladet ord. Man angrer når man føler man har skadet andre, eller seg selv gjennom handlinger. Men man kan ikke tvinge mennesker til å føle anger gjennom straff, fordi de har gjort seg skyldig i dårlig moral ovenfor et samfunn de ikke er en del av. I fengsel fjerner man mennesker fra resten av samfunnet, vi plasserer de sammen med andre som er på utsiden. Sammen med andre som har rusproblemer, traumer, som er passivt aggressive mot samfunnet, seg selv og andre. Og sammen skal disse menneskene lære å angre...
Restorative justice, eller meklingsmøter, der den kriminelle møter sine ofre, har statistisk gode resultater. Da er han/hun ansikt til ansikt med mennesket de skadet fysisk eller psykisk, og man fjerner denne latterlige illusjonen om at kriminelle vil lære noe som helst av en kollektiv straff fra et abstrakt samfunn. Det blir et konkret møte. Følelser får en knagg å henge på. Ikke minst skapes det kommunikasjon.
La meg snakke litt om hvorfor mennesker blir kriminelle. For det er et hav av ulike årsaker. Og jeg tror ikke mennesker tenker over at mange av de som sitter inne faktisk er så mentalt syke at de aldri vil kunne forstå hva det er de skal lære gjennom straffen. Og så har vi mennesker med tunge rusproblemer som ikke har andre valg enn å begå kriminelle handlinger for å overleve. Du har de som grunnet sitt traumatiske liv aldri har lært massens oppfatning av moral, utover å trosse den. Mange kriminelle er irrasjonelle i sitt ønske om å straffe samfunnet, de ser ikke at samfunnet består av individer og at samfunnet er på mange måter en illusjon. Det er også mange ulike typer for destruktiv atferd, og suisidal atferd. Det som de fleste borgere oppfatter som hærverk og meningsløs adferd, er ofte et resultat av et menneske som har gitt opp, som ønsker å knuse alt og alle. Fordi han/hun er selv knust, uønsket, forkastet. Når et menneske har fra barndommen blitt slått, avvist, misbrukt, skuffet og feilbehandlet er det rimelig innlysende at de ikke har samme forståelse av hva god moral består i. Og hvor skal de lære dette? I fengsel? Og hvor er individet? Mennesker er ulike og reagerer ulikt på straff på samme måte som du og jeg reagerer ulikt på feks belønning. Vi kan ikke behandle kriminelle som en ensartet gruppe.
Og de kriminelle psykisk syke som blir plassert i fengsel? Jeg så en doku fra et norsk fengsel der en ung gutt på 19-20 år kuttet opp albuekroken. Han var desperat etter menneskelig kontakt, ble sendt på sykehus, lappet sammen og sendt rett tilbake til fengselet samme kveld. Han kjørte fingrene inn i det dype såret og rev opp stingene. Fengselsvaktene dro han til belterommet der han ble liggende fastspent til neste dag. Gjennom dette skal han lære moral og anger?
Se doku her: http://www1.nrk.no/nett-tv/indeks/158398#
Forholdene for norske fanger er ikke for milde. Fengsel skaper ikke gode moralske borgere. Fengsel avler hat, raseri og skuffelse. Det skaper avstand til samfunnet og det påfører mennesker psykisk sykdom de må leve med resten av livet. Jeg gremmes over at vårt moderne samfunn ikke har kommet lengre i kriminalomsorgen. Åpen soning har gode resultater, men åpen soning fungerer ikke for alle. Vi må avvikle fengselssystemet og opprette behandlingssentre med tett oppfølgning med fagpersonale, styrke ettervernet og jobbe preventivt i samfunnet. Min kjære Panzram skrev om dette i 1930. Fengsel er tortur.
Vi er alle mennesker, avvikere eller ikke.
