Å ikle seg andre

Norwegian post this time, please use google translate.

Dagens sak i VG:  Elisabeth Skarsbø Moen har ikledd seg niqab og vandret rundt i Oslo sentrum i to timer, og har skrevet om sin erfaring. Hun beskriver hvordan hun veksler mellom å føle seg avstengt, fremmedgjort, hun setter seg fast på trikken, syns det hele er komisk og det hele ender med at hun må kle av seg plagget grunnet en følelse av angst.

Jeg reagerer sterkt på denne saken. For det første treffer det meg på et personlig plan, mere om det senere i posten. For det andre er det en eksotifisering av en religiøs gruppe, noe som gir meg dårlig smak i munnen. Om Moen fikk en makeup-artist til å gjøre hennes hudtone mørk, ville hun ikke hatt en opplevelse av hvordan det er å være feks en kvinne fra Kenya i Norge. Å forsøke å ikle seg et annet menneske sin identitet, religiøsitet, etnisitet, eller kultur er utstudert, nedlatende og ikke minst respektløst. Det er et umulig prosjekt å forsøke å oppleve et annet menneskes liv gjennom å ikle seg en kultur som ikke er ens egen. Det gir kun Moen en opplevelse av hvordan det er å være en etnisk norsk kvinne, med en god jobb, en høyere utdannelse, som med et bevisst mål for øyet ikler seg et plagg hun har en forutintatt mening om. Hun opplever disse to timene basert på sin kulturelle identitet, hennes politiske ståsted, hennes livssyn og hennes kvinnesyn. Det er et umulig prosjekt nettopp fordi Moen ikke kan legge bort sin egen identitet og forentninger av hvordan opplevelsen skal fortone seg for henne.

Som nevnt over opplever jeg også denne saken som personlig provoserende. Sakens overskrift " Den nye punken" trigger mye i meg.  Jeg har vært aktiv i flere subkulturer og undergrunnsmiljøer siden min ungdom. Jeg har opplevd diskriminering og trakassering basert på mitt visuelle uttrykk. Jeg har venner som har blitt bortvist fra legevakten, nektet adgang på utesteder, sjikanering på gaten, og på offentlig transport. En alenefar satt med sin 7 år gamle datter på bussen og fikk høre: "Har de lov til å ha barn også nå". Denne kommentaren fikk han fordi han hadde hanekam. Ingen av de som kom med kommentarene tenkte på hans datter, og hva hun måtte føle ang. sin far. Moen tenker nok heller ikke på hva hennes artikkel gjør med barna til kvinner som bærer plagget. En annen venn av meg måtte forklare klassen til sin datter hvorfor hun var som hun var, for å berolige foreldre og stoppe mobbing av hennes datter.  Min samboer er høyt utdannet og har en godt betalt jobb, han har opplevd å bli truet med vold flere ganger og anklaget for å være nazist på grunn av hans klesstil. Jeg kan love Moen at hun ikke ville hatt den minste forståelse av hvordan det er å være trygg på sin identitet, og samtidig tåle samfunnets hets for å være "different". Som godt voksen kvinne har jeg lært meg å takle det, men jeg vet utallige unge sliter med å tørre være seg selv grunnet hetsen de utsettes for. Sophie er et eksempel som Moen burde lese seg opp på. Er Moen pønker? Er pønkere også mennesker som ikler seg noe de burde snarest mulig kle av seg, for å tekkes Moen og hennes meningsfeller?

Sophie Lancaster  - drept 2007.

Jeg kan ikke vite hvordan kvinner som bærer niqab opplever det. Jeg kjenner ikke vedkommende jeg ser gå forbi meg på gaten med dette plagget like lite som jeg kjenner Moen. Om jeg kledde på meg hennes klær i to timer, ville jeg fortsatt ikke vite noe som helst om hvordan det er å være Moen. Det er kun individet, kvinnen som har tatt valget, som vet hvordan det er å være den hun er. Jeg ser kvinner i niqab og jeg er overhodet ikke redd. Jeg husker spesielt en kvinne som satt ved siden av meg og ventet på trikken. Hennes sønn var moteriktig kledd, med nydelige øyner, og mens han sang en sang, møttes blikkene våres, hans mor og meg, i et folkelig smil. Det var ikke problematisk å kommunisere med henne på samme måte som jeg folkelig smiler og nikker til fremmede på gaten. Intensjon er avgjørende for hvordan et menneske opplever sine handlinger. Intensjonen til Moen er vesensforskjellig fra kvinner som bærer plagget daglig.

Problemet er ikke plagget, problemet er ikke at Moen ikke ser kvinnes munn. Problemet er at Moen ikke utfordrer sine motforestillinger og møter disse kvinnene med samme respekt som hun forhåpentligvis gjør med andre. Min far løp i panikk og gjemte seg bak et tre første gang han så en mørk mann da han var 10 år. Min far er snart 70 og løper ikke lenger i panikk. Skal samfunnet vårt fungere, må mennesker som Moen våge mere. Denne vestlige eiesyken på begrepet feminisme er det på tide å ta et oppgjør med. Menneskerettigheter, friheten til å være et individ og ikke minst evnen til å godta at andre kan ta valg du selv ikke ville tatt, det er et velfungerende demokrati.