Hvordan kan selvbevissthet føre til anerkjennende kommunikasjon i sosialt arbeid?

         Hvordan kan selvbevissthet føre til anerkjennende kommunikasjon i sosialt arbeid?

Kunsten å kjenne seg selv.

Bevissthet om eget reaksjonsmønster er viktig i møte med mennesker i kriser. Sterke fortellinger om vold, overgrep eller omsorgssvikt kan være smertefullt å ta inn over seg. Som sosialarbeider møter man ofte mennesker som er sinte, som anklager eller bruker personangrep. Å kunne møte mennesker med anerkjennelse, uansett hvilke emosjonelle reaksjoner som kommer til uttrykk i samtaler, er nødvendig for å sikre både etisk og faglig godt sosialt arbeid (Killén 2009). "Forskning viser at måten man ordlegger seg på har mye å si for hvordan den andre parten responderer på en verbal henvendelse eller et utsagn." .

Konsekvenser av uformell implisitt kunnskap:

Uformell og implisitt kunnskap innebærer at handlingen man utøver ikke har grunnlag i bevisst, lært metode og heller ikke er uttalt. Kari Killén skriver om behandlers overlevelsesstrategier i Sveket (2009), og projektiv identifisering er en av disse mekanismene som kan være en strategi i møte med klienter. "Vi tillegger foreldrene våre følelser, egenskaper og holdninger isteden for å leve oss inn i hvordan de i realiteten har det." (Killén 2009, 69). Er det en mor man har jobbet sammen med over tid, kan det være emosjonelt vanskelig å rapportere hennes svakheter eller å snakke med henne om disse svakhetene. Man kan da, gjennom projektiv identifisering, tillegge foreldre egenskaper de ikke har, altså ikke anerkjenne foreldrenes utfordringer, fordi vi ønsker at de skal være bedre omsorgspersoner. Ikke bare skader denne manglende anerkjennelsen barnet, men også foreldrene fordi man lukker øynene for de smertefulle realiteter som kan føre til at en mor mister omsorgen for sitt barn. Ved å tillegge foreldre egenskaper de ikke har, blir de ikke møtt på sine svakheter, ergo deres faktiske behov for hjelp. Det å ikke klare å leve opp til forventninger, kan også føre til ytterlige nederlag for en forelder som allerede er i en utfordrende livssituasjon. Vi kan kanskje si at barnet, foreldrene og sosialarbeideren kan inngå i en slags synergi der alle lukker øynene for de faktiske realiteter i omsorgssvikten. Det kan i ytterste konsekvens føre til at en påfører barnet ytterligere skade ved at det dysfunksjonelle i relasjon foreldre og barn ikke blir behandlet faglig korrekt. "Disse reaksjonene knytter seg også til grunnleggende verdier og adferds normer i den kultur som har preget oss, som vi er identifisert med og som forkaster den adferd det dreier seg om." (Killén 2009, 65). Å anerkjenne foreldres svakheter, å kunne være ærlig med foreldre i kommunikasjonen, er altså etisk og faglig riktig. Å snakke åpent med foreldre om utfordringene de har som omsorgspersoner, er å anerkjenne foreldrenes problemer, problemer de ofte har vanskelige tanker om selv.

Selvforsvar i møte med smerte.

Langballe har en utdypende forklaring på hvorfor vi som mennesker verner om oss selv i møte med andres smertefulle opplevelser; "Voksne er redde for å bryte barnets grenser for intimitet, redde for å såre, krenke eller oppskake barnet, og også for hvilke konsekvenser mulige avsløringer kan få for barnet. Videre er voksne ofte engstelige for sine egne reaksjoner(...)" . Å føle sterkt ubehag når et barn forteller sterke historier er en reaksjon de fleste har. Det smerter å høre om andres smerte, spesielt når historiene kommer fra barn.

Det er ikke sjelden å registrere at den voksne "tar over samtalen” når barnet begynner å fortelle. Dette kommer både av at det er slik vi er vant til å gjøre det, fordi vi ønsker å trøste og hjelpe, eller fordi barnets fortelling berører oss i en slik grad følelsesmessig at det føles bedre å snakke selv. Dette skjer gjerne uten at vi selv forstår og hører hva vi gjør. .

Om vi som voksne er redde for våre egne reaksjoner, kan vi da være en faglig god sosialarbeider i møtet med barnet? Klarer vi som voksne å observere barnets behov og anmodninger? Anerkjenner vi barnets følelser når vi er opptatte med våre egne? Killén (2009) skriver: "Det rører ved dype følelser i oss, som blant annet knytter seg til vårt forhold til egne foreldre, eventuelt egen foreldrerolle og egne barn. Det aktiviserer minner, fantasier, følelser og impulser i oss som kan skape uro." (Killén 2009, 65). Killén (2011) beskriver introjisering, handlingslammelse eller uhensiktsmessig aktivitet som konsekvens av å ta smerten og kaoset opp i seg selv. Når man har et ubearbeidet forhold til egne reaksjonsmønster, kan klientens situasjon bli overveldende og føre til at hjelpetiltakene er uhensiktsmessige, at man vegrer seg for å gå inn i saken og saksgangen utsettes eller går sakte. Situasjonen barnet befinner seg i kan bli for smertefull, og resultatet kan da bli et "jeg-vern" og ikke et barnevern (Killén 2011). Sekundært traumatisk stress er en situasjon som oppstår når sosialarbeideren opplever tilsvarende følelsesmessige reaksjoner som den de prøver å hjelpe. Denne diagnosen kan oppstå plutselig og kan komme av et sterkt ønske om å hjelpe klienter som befinner seg i traumatiske situasjoner, at man stiller høye krav til seg selv om å klare å endre situasjonen, samt et intenst nært forhold til klienten over tid (Killén 2011, 79). Klientens traumer kan trigge ens egne minner og følelser fra lignende traumer og kan føre til psykisk sykdom (Killén 2011, 80).

Anerkjenne seg selv og den andre.

Når man har anerkjent sine egne redsler og eventuelle traumer, kan man som sosialarbeider ha et tryggere fundament for faglig godt arbeid. Man kan da møte mennesker i krise med empati og anerkjennelse uten at dette skaper redsel eller en potensiell sykdomsfremkallende identifisering med klienter. Er man trygg på seg selv, kan man være trygg for andre, være forutsigbar og ta de riktige faglige avgjørelser. Denne tryggheten betyr ikke at man blir ufeilbarlig som sosialarbeider, men har man kontroll og kjennskap til egne emosjonelle prosesser er grunnlaget for å kunne møte klienter med anerkjennelse bedre. "Fremfor alt er det profesjonelt å vite hva man føler." (Killén 2011, 82). Carolina Øverlien (2012) gir et grundig innblikk i hvordan barn lever med vold i hjemmet. Øverlien benyttet narrativ metode i intervju med barn i sin forskning for å kunne la barna fritt fortelle sin opplevelse av voldsepisoder. Øverlien skriver at narrativ analyse ble valgt som metode for at hennes rolle som forsker og intervjuer ikke skulle være ledende eller dominerende i møte med barna, og nettopp for å kunne komme "nærmere innpå". Hun skriver:

Som jeg nevner i kapittelet er det ikke de "verste" historiene jeg velger å presentere her. Likevel berører og ryster de, noe alle vi som vil hjelpe må tåle. Hvis barna og ungdommene er modige nok til å fortelle, må vi være modige nok til å lytte. .

Å la barn snakke fritt om traumer krever altså at den som hører på respekterer barnet som individ, anerkjenner dets opplevelse av hendelsene og det krever en trygg lytter. Som nevnt tidligere ønsker ofte voksne å hjelpe barn som snakker om vanskelige tema ved å fullføre setninger eller stille lukkede spørsmål. En sosialarbeider som er faglig trygg på eget reaksjonsmønster vil kunne legge bedre til rette for f.eks. et livsformsintervju eller et narrativt intervju med barn (åpne spørsmål), fremfor en intervjuform som er preget av sosialarbeiderens ubehag i møte med barnets traumer (lukkede spørsmål).

Begrepet "nullstille seg" blir brukt av Eva Hærem og Bente Nes Aadnesens bok Barnevernets undersøkelse (2008). Begrepet forklares som å ha fokus på fakta i saken og ikke forforståelsen i etterkant eller i forkant av f.eks. første hjemmebesøk. (Hærem og Nes 2008, 100). Boken problematiserer også hvordan mennesker ikke reagerer nøytralt, men har iboende verdier og normer som preger våre handlinger og holdninger. I møte med en familie som har fellestrekk med mange andre familier, er det menneskelig å reagere ut ifra eget verdi- og normsystem. Men nettopp det å ha et bevisst forhold til utfordringen i å møte andre med forforståelse, kan hjelpe sosialarbeiderens anerkjennende kommunikasjon og hjelpetiltak. Ved å stille seg selv spørsmål om hvorfor man reagerer med sinne eller ubehag, kan man forenkle egne utfordringer i krevende saker. Historier og problemstillinger kan være like, men mennesket og dets opplevelse er unik. Erfaringene fra eget liv og tidligere møter med klienter bør danne et grunnlag for anerkjennende kommunikasjon. Selvbevisstheten vi har belyst nødvendigheten av, bør være en prosess som varer livet ut.