Hvordan kan selvbevissthet føre til anerkjennende kommunikasjon i sosialt arbeid?
Kunsten
å kjenne seg selv.
Bevissthet
om eget reaksjonsmønster er viktig i møte med mennesker i kriser.
Sterke fortellinger om vold, overgrep eller omsorgssvikt kan være
smertefullt å ta inn over seg. Som sosialarbeider møter man ofte
mennesker som er sinte, som anklager eller bruker personangrep. Å
kunne møte mennesker med anerkjennelse, uansett hvilke emosjonelle
reaksjoner som kommer til uttrykk i samtaler, er nødvendig for å
sikre både etisk og faglig godt sosialt arbeid (Killén 2009).
"Forskning viser at måten man ordlegger seg på har mye å si
for hvordan den andre parten responderer på en verbal henvendelse
eller et utsagn." .
Konsekvenser
av uformell implisitt kunnskap:
Uformell
og implisitt kunnskap innebærer at handlingen man utøver ikke har
grunnlag i bevisst, lært metode og heller ikke er uttalt. Kari
Killén skriver om behandlers overlevelsesstrategier i Sveket
(2009),
og projektiv identifisering er en av disse mekanismene som kan være
en strategi i møte med klienter. "Vi tillegger foreldrene våre
følelser, egenskaper og holdninger isteden for å leve oss inn i
hvordan de i realiteten har det." (Killén 2009, 69). Er det en
mor man har jobbet sammen med over tid, kan det være emosjonelt
vanskelig å rapportere hennes svakheter eller å snakke med henne om
disse svakhetene. Man kan da, gjennom projektiv identifisering,
tillegge foreldre egenskaper de ikke har, altså ikke anerkjenne
foreldrenes utfordringer, fordi vi ønsker
at de skal være bedre omsorgspersoner. Ikke bare skader denne
manglende anerkjennelsen barnet, men også foreldrene fordi man
lukker øynene for de smertefulle realiteter som kan føre til at en
mor mister omsorgen for sitt barn. Ved å tillegge foreldre
egenskaper de ikke har, blir de ikke møtt på sine svakheter, ergo
deres faktiske behov for hjelp. Det å ikke klare å leve opp til
forventninger, kan også føre til ytterlige nederlag for en forelder
som allerede er i en utfordrende livssituasjon. Vi kan kanskje si at
barnet, foreldrene og sosialarbeideren kan inngå i en slags synergi
der alle lukker øynene for de faktiske realiteter i omsorgssvikten.
Det kan i ytterste konsekvens føre til at en påfører barnet
ytterligere skade ved at det dysfunksjonelle i relasjon foreldre og
barn ikke blir behandlet faglig korrekt. "Disse reaksjonene
knytter seg også til grunnleggende verdier og adferds normer i den
kultur som har preget oss, som vi er identifisert med og som
forkaster den adferd det dreier seg om." (Killén 2009, 65). Å
anerkjenne foreldres svakheter, å kunne være ærlig med foreldre i
kommunikasjonen, er altså etisk og faglig riktig. Å snakke åpent
med foreldre om utfordringene de har som omsorgspersoner, er å
anerkjenne foreldrenes problemer, problemer de ofte har vanskelige
tanker om selv.
Selvforsvar
i møte med smerte.
Langballe
har en utdypende forklaring på hvorfor vi som mennesker verner om
oss selv i møte med andres smertefulle opplevelser; "Voksne er
redde for å bryte barnets grenser for intimitet, redde for å såre,
krenke eller oppskake barnet, og også for hvilke konsekvenser mulige
avsløringer kan få for barnet. Videre er voksne ofte engstelige for
sine egne reaksjoner(...)" . Å føle sterkt ubehag når et barn
forteller sterke historier er en reaksjon de fleste har. Det smerter
å høre om andres smerte, spesielt når historiene kommer fra barn.
Det er ikke sjelden å registrere
at den voksne "tar over samtalen” når barnet begynner å
fortelle. Dette kommer både av at det er slik vi er vant til å
gjøre det, fordi vi ønsker å trøste og hjelpe, eller fordi
barnets fortelling berører oss i en slik grad følelsesmessig at det
føles bedre å snakke selv. Dette skjer gjerne uten at vi selv
forstår og hører hva vi gjør. .
Om
vi som voksne er redde for våre egne reaksjoner, kan vi da være en
faglig god sosialarbeider i møtet med barnet? Klarer vi som voksne å
observere barnets behov og anmodninger? Anerkjenner vi barnets
følelser når vi er opptatte med våre egne? Killén (2009) skriver:
"Det rører ved dype følelser i oss, som blant annet knytter
seg til vårt forhold til egne foreldre, eventuelt egen foreldrerolle
og egne barn. Det aktiviserer minner, fantasier, følelser og
impulser i oss som kan skape uro." (Killén 2009, 65). Killén
(2011) beskriver introjisering, handlingslammelse eller
uhensiktsmessig aktivitet som konsekvens av å ta smerten og kaoset
opp i seg selv. Når man har et ubearbeidet forhold til egne
reaksjonsmønster, kan klientens situasjon bli overveldende og føre
til at hjelpetiltakene er uhensiktsmessige, at man vegrer seg for å
gå inn i saken og saksgangen utsettes eller går sakte. Situasjonen
barnet befinner seg i kan bli for smertefull, og resultatet kan da
bli et "jeg-vern" og ikke et barnevern (Killén 2011).
Sekundært traumatisk stress er en situasjon som oppstår når
sosialarbeideren opplever tilsvarende følelsesmessige reaksjoner som
den de prøver å hjelpe. Denne diagnosen kan oppstå plutselig og
kan komme av et sterkt ønske om å hjelpe klienter som befinner seg
i traumatiske situasjoner, at man stiller høye krav til seg selv om
å klare å endre situasjonen, samt et intenst nært forhold til
klienten over tid (Killén 2011, 79). Klientens traumer kan trigge
ens egne minner og følelser fra lignende traumer og kan føre til
psykisk sykdom (Killén 2011, 80).
Anerkjenne
seg selv og den andre.
Når
man har anerkjent sine egne redsler og eventuelle traumer, kan man
som sosialarbeider ha et tryggere fundament for faglig godt arbeid.
Man kan da møte mennesker i krise med empati og anerkjennelse uten
at dette skaper redsel eller en potensiell sykdomsfremkallende
identifisering med klienter. Er man trygg på seg selv, kan man være
trygg for andre, være forutsigbar og ta de riktige faglige
avgjørelser. Denne tryggheten betyr ikke at man blir ufeilbarlig som
sosialarbeider, men har man kontroll og kjennskap til egne
emosjonelle prosesser er grunnlaget for å kunne møte klienter med
anerkjennelse bedre. "Fremfor alt er det profesjonelt å vite
hva man føler." (Killén 2011, 82). Carolina Øverlien (2012)
gir et grundig innblikk i hvordan barn lever med vold i hjemmet.
Øverlien benyttet narrativ metode i intervju med barn i sin
forskning for å kunne la barna fritt fortelle sin opplevelse av
voldsepisoder. Øverlien skriver at narrativ analyse ble valgt som
metode for at hennes rolle som forsker og intervjuer ikke skulle være
ledende eller dominerende i møte med barna, og nettopp for å kunne
komme "nærmere innpå". Hun skriver:
Som jeg nevner i kapittelet er
det ikke de "verste" historiene jeg velger å presentere
her. Likevel berører og ryster de, noe alle vi som vil hjelpe må
tåle. Hvis barna og ungdommene er modige nok til å fortelle, må vi
være modige nok til å lytte. .
Å
la barn snakke fritt om traumer krever altså at den som hører på
respekterer barnet som individ, anerkjenner dets opplevelse av
hendelsene og det krever en trygg lytter. Som nevnt tidligere ønsker
ofte voksne å hjelpe barn som snakker om vanskelige tema ved å
fullføre setninger eller stille lukkede spørsmål. En
sosialarbeider som er faglig trygg på eget reaksjonsmønster vil
kunne legge bedre til rette for f.eks. et livsformsintervju eller et
narrativt intervju med barn (åpne spørsmål), fremfor en
intervjuform som er preget av sosialarbeiderens ubehag i møte med
barnets traumer (lukkede spørsmål).
Begrepet
"nullstille seg" blir brukt av Eva Hærem og Bente Nes
Aadnesens bok Barnevernets
undersøkelse (2008).
Begrepet forklares som å ha fokus på fakta i saken og ikke
forforståelsen i etterkant eller i forkant av f.eks. første
hjemmebesøk. (Hærem og Nes 2008, 100). Boken problematiserer også
hvordan mennesker ikke reagerer nøytralt, men har iboende verdier og
normer som preger våre handlinger og holdninger. I møte med en
familie som har fellestrekk med mange andre familier, er det
menneskelig å reagere ut ifra eget verdi- og normsystem. Men nettopp
det å ha et bevisst forhold til utfordringen i å møte andre med
forforståelse, kan hjelpe sosialarbeiderens anerkjennende
kommunikasjon og hjelpetiltak. Ved å stille seg selv spørsmål om
hvorfor man reagerer med sinne eller ubehag, kan man forenkle egne
utfordringer i krevende saker. Historier og problemstillinger kan
være like, men mennesket og dets opplevelse er unik. Erfaringene fra
eget liv og tidligere møter med klienter bør danne et grunnlag for
anerkjennende kommunikasjon. Selvbevisstheten vi har belyst
nødvendigheten av, bør være en prosess som varer livet ut.
