Når kan vi som mennesker fastslå at en mening er rett eller uriktig? Kan vi egentlig kun snakke om etisk riktige meninger?
Fritt Ord har denne gangen gitt prisen til noen som er svært provoserene for mange. Hun er samtidig svært populær blandt andre. Å tildele noen en pris har en sterk psykologisk effekt både på den som mottar den og på de som observerer tildelningen av prisen. Mennesker har en helt egen evne til å sidestille ordet "tildelning" med det å "rettferdiggjøre" eller å "godkjenne".
Det er ikke altid tilfellet. Og ikke minst er dette uriktig med tanke på Fritt Ord.
Denne personen har fått tildelt prisen for sin deltakelse, ikke for sin overbevisning.
Fritt Ord er ikke en instutisjon for korrekt etisk ytring, det er ikke en høyborg som skal være moralens fyrtårn for mennesker. Å anta dette er å tilegne Fritt Ord egenskaper de slettes ikke har. En ytring alene er harmløs, blir den ytret av flere og støttet av mange, får den makt og betydning. Men får den samme ytringen motpoler, så oppstår det debatt. Og det er denne prosessen som skaper tanker, nye vinklinger og forståelse og kunnskap. Det finnes tidspunkter i denne prosessen som kan være sårbare, og disse oppstår når en av fløyene i debatten vinner grunn og får fotfeste for sine ytringer og overbevisninger, samtidig som motparten får oppmerksomhet som feks å få tildelt en pris som Fritt Ord. Mange går da rett i fellen ved å anta at motparten sine meninger og ytringer automatisk, nesten magisk, vil smitte over på resten av befolkningen som man trodde var i ens hule hånd. Det oppstår en frykt for at motparten på underlig vis ved hjelp av sin tildelte pris, kan svinge tryllestaven og forvandle menneskers meninger. Vips. Så har man gjort selvstendig tenkende mennesker om til tankeløse, handlingslammede zombier som går i offerflokk rett i gapet på den eneveldende motparten.
Man frykter, ja man mener faktisk at dette øyeblikket har revet ned alt man har bygget opp gjennom alle år med kamp om rettigheter og likestilling. At ens meninger og overbevisning står i fare for...ja....for å bli uriktige?
Jeg lever tenker ikke slik. Jeg mener faktisk at en offentliggjørelse av motparten er utelukkende fruktbar og nyttig. Fordi jeg er trygg på at min mening er den rette for meg, og jeg er trygg på at andre mennesker jeg respekterer og ønsker å ha med på laget, er like trygg på seg selv. Jeg tror ikke at en pris vil utslette mine meningskamerater, eller smitte de med en etisk svineinfluensa.
Til slutt vil jeg si litt om etisk rett og etisk urett. Man kan brenne sterkt for en sak, og ha en lidenskapelig overbevisning om at nettopp dine meninger er etisk riktig. Men det finnes ikke noe etisk rett og etisk galt. Vi kan ikke kreve at vår overbevisning skal gjelde for alle. Noen mennesker mener homofile er syke, noen mener jøder er svin, noen mener at Norge er for Nordmenn. Dette har de rett til og lov til å mene. Din jobb er å være trygg nok på deg selv og dine meninger til å stå stødig i en debatt og ikke miste fotfestet. Din jobb er å ta vare på de du forsvarer og kjemper for gjennom å betrygge, forsikre og realitetsporientere. Din jobb er ikke å kneble mostanderen, eller frata han/henne en pris. Din jobb er ikke å skrike høyt i panikk og raseri. Din jobb er ikke å vise frykt for egen sak. Jeg vil avslutte med et sitat jeg bærer med meg i alt:
Never interrupt your enemy when he is making a mistake.
