David Bowie - Singing about necrophilia and pyromania!!

This is a response to this blog post.

I feel it's important to join this brave woman in her witch hunt for male musicians who degrade women with their songs on pro rape, death and mutilation. I simply cannot stand by and do nothing.

The brave woman translated the English lyrics to nynorsk, because that does not in any way, shape or form, change the content of the original lyrics. Adding personal interpretations certainly does not by any means distract the readers from the musicians intent with the track. At all.

So I wanted to dissect, erh.... I mean reveal, the true meaning behind David Bowie's "putting out fire" from the famous film Cat People. (whom everyone needs to know is about zoophilia and incest by the way).

(Red text is my objective opinion, not at all influenced by feminists like Andrea Dworkin.)

It's important to put a stop to pop music that promote such horrible acts on women. I suggest politicians form a task group, supported by the police, where all lyrics and videos must be approved before being put on TV. If we can save just ONE female from necrophiliacs, it's worth it!

If we don't stop this now, men all over the world will take to the streets attacking women and defending their acts by saying: "David Bowie told us to do it"  We all know men are unable to view anything on TV without their sexual preference and their moral and ethics being completely distorted.

Let's look at the lyrics: 

"Cat People (Putting Out The Fire)"

See these eyes so green
I can stare for a thousand years - Here Bowie is proving his male superiority by slapping women in the face with his "stare down contest skills"
Colder than the moon
It's been so long - Bowie is yelling at women for being cold, frigid and that he hasn't gotten off for ages because of it.
And I've been putting out fire
With gasoline - And since Bowie is so sexually frustrated by cold, frigid women, he is running round pouring gasoline on buildings already on fire because that give his sexual release!!

Feel my blood enraged - He is so angry with women who wont fuck him, his blood is litterary boiling!
It's just the fear of losing you
Don't you know my name
Well, you been so long  - Classic abuser psychology: They hit you and then say they are sorry and that they love you. Breaking you down until you feel worthless! Worthless I say!

See these eyes so red
Red like jungle burning bright- He is now referring to women who has been crying so hard their eyes are red, and I would suggest suffering from broken blood vessels from domestic abuse too! (I would like to add that it's more than likely that Bowie was in Nam killing, raping and putting things on fire there too -  ref. jungles burning)

Those who feel me near
Pull the blinds and change their minds - "No means yes" Women he wants to rape, they just shut down, they pull down their mental blinds and just die inside.
It's been so long - Again he's horny.

Still this pulsing night
A plague I call a heartbeat - The pulsing is obviously his dick filled with blood from erection, and he cant keep his erection if the woman he is raping is still alive, so he has to kill her, stop her heartbeat, for him to get off.

Just be still with me - Just die already! Bowie wants to fuck a dead woman!
Ya wouldn't believe what I've been thru - Scare tactics. "Shut up or else, if you knew what I've done to others before you..."
You've been so long
Well it's been so long - The woman has been dead now for weeks, and he is annoyed about the dead body in his flat stinking up the place.

And I've been putting out fire
with gasoline
putting out fire - And while the dead body is decaying, Bowie is out getting his arson rocks off again.
with gasoline

See these tears so blue - And here he has another woman, in tears, probably from brutal violence.
An ageless heart
that can never mend - Ageless heart means he will do them all young or old. And after he is done with her, she will never be the same. Forever ruined.
These tears can never dry - She will never stop crying because of the horrible shame!
A judgement made
can never bend - He is judging all women as whores, and nothing will ever change his mind.
See these eyes so green
I can stare for a thousand years
Just be still with me
You wouldn't believe what I've been thru - Repeating his mantra as to brainwash females.

You've been so long
Well, it's been so long
And I've been putting out fire - Again, irritation over dead body in flat, putting more stuff on fire.
with gasoline
putting out fire with gasoline.

Hvordan kan selvbevissthet føre til anerkjennende kommunikasjon i sosialt arbeid?

         Hvordan kan selvbevissthet føre til anerkjennende kommunikasjon i sosialt arbeid?

Kunsten å kjenne seg selv.

Bevissthet om eget reaksjonsmønster er viktig i møte med mennesker i kriser. Sterke fortellinger om vold, overgrep eller omsorgssvikt kan være smertefullt å ta inn over seg. Som sosialarbeider møter man ofte mennesker som er sinte, som anklager eller bruker personangrep. Å kunne møte mennesker med anerkjennelse, uansett hvilke emosjonelle reaksjoner som kommer til uttrykk i samtaler, er nødvendig for å sikre både etisk og faglig godt sosialt arbeid (Killén 2009). "Forskning viser at måten man ordlegger seg på har mye å si for hvordan den andre parten responderer på en verbal henvendelse eller et utsagn." .

Konsekvenser av uformell implisitt kunnskap:

Uformell og implisitt kunnskap innebærer at handlingen man utøver ikke har grunnlag i bevisst, lært metode og heller ikke er uttalt. Kari Killén skriver om behandlers overlevelsesstrategier i Sveket (2009), og projektiv identifisering er en av disse mekanismene som kan være en strategi i møte med klienter. "Vi tillegger foreldrene våre følelser, egenskaper og holdninger isteden for å leve oss inn i hvordan de i realiteten har det." (Killén 2009, 69). Er det en mor man har jobbet sammen med over tid, kan det være emosjonelt vanskelig å rapportere hennes svakheter eller å snakke med henne om disse svakhetene. Man kan da, gjennom projektiv identifisering, tillegge foreldre egenskaper de ikke har, altså ikke anerkjenne foreldrenes utfordringer, fordi vi ønsker at de skal være bedre omsorgspersoner. Ikke bare skader denne manglende anerkjennelsen barnet, men også foreldrene fordi man lukker øynene for de smertefulle realiteter som kan føre til at en mor mister omsorgen for sitt barn. Ved å tillegge foreldre egenskaper de ikke har, blir de ikke møtt på sine svakheter, ergo deres faktiske behov for hjelp. Det å ikke klare å leve opp til forventninger, kan også føre til ytterlige nederlag for en forelder som allerede er i en utfordrende livssituasjon. Vi kan kanskje si at barnet, foreldrene og sosialarbeideren kan inngå i en slags synergi der alle lukker øynene for de faktiske realiteter i omsorgssvikten. Det kan i ytterste konsekvens føre til at en påfører barnet ytterligere skade ved at det dysfunksjonelle i relasjon foreldre og barn ikke blir behandlet faglig korrekt. "Disse reaksjonene knytter seg også til grunnleggende verdier og adferds normer i den kultur som har preget oss, som vi er identifisert med og som forkaster den adferd det dreier seg om." (Killén 2009, 65). Å anerkjenne foreldres svakheter, å kunne være ærlig med foreldre i kommunikasjonen, er altså etisk og faglig riktig. Å snakke åpent med foreldre om utfordringene de har som omsorgspersoner, er å anerkjenne foreldrenes problemer, problemer de ofte har vanskelige tanker om selv.

Selvforsvar i møte med smerte.

Langballe har en utdypende forklaring på hvorfor vi som mennesker verner om oss selv i møte med andres smertefulle opplevelser; "Voksne er redde for å bryte barnets grenser for intimitet, redde for å såre, krenke eller oppskake barnet, og også for hvilke konsekvenser mulige avsløringer kan få for barnet. Videre er voksne ofte engstelige for sine egne reaksjoner(...)" . Å føle sterkt ubehag når et barn forteller sterke historier er en reaksjon de fleste har. Det smerter å høre om andres smerte, spesielt når historiene kommer fra barn.

Det er ikke sjelden å registrere at den voksne "tar over samtalen” når barnet begynner å fortelle. Dette kommer både av at det er slik vi er vant til å gjøre det, fordi vi ønsker å trøste og hjelpe, eller fordi barnets fortelling berører oss i en slik grad følelsesmessig at det føles bedre å snakke selv. Dette skjer gjerne uten at vi selv forstår og hører hva vi gjør. .

Om vi som voksne er redde for våre egne reaksjoner, kan vi da være en faglig god sosialarbeider i møtet med barnet? Klarer vi som voksne å observere barnets behov og anmodninger? Anerkjenner vi barnets følelser når vi er opptatte med våre egne? Killén (2009) skriver: "Det rører ved dype følelser i oss, som blant annet knytter seg til vårt forhold til egne foreldre, eventuelt egen foreldrerolle og egne barn. Det aktiviserer minner, fantasier, følelser og impulser i oss som kan skape uro." (Killén 2009, 65). Killén (2011) beskriver introjisering, handlingslammelse eller uhensiktsmessig aktivitet som konsekvens av å ta smerten og kaoset opp i seg selv. Når man har et ubearbeidet forhold til egne reaksjonsmønster, kan klientens situasjon bli overveldende og føre til at hjelpetiltakene er uhensiktsmessige, at man vegrer seg for å gå inn i saken og saksgangen utsettes eller går sakte. Situasjonen barnet befinner seg i kan bli for smertefull, og resultatet kan da bli et "jeg-vern" og ikke et barnevern (Killén 2011). Sekundært traumatisk stress er en situasjon som oppstår når sosialarbeideren opplever tilsvarende følelsesmessige reaksjoner som den de prøver å hjelpe. Denne diagnosen kan oppstå plutselig og kan komme av et sterkt ønske om å hjelpe klienter som befinner seg i traumatiske situasjoner, at man stiller høye krav til seg selv om å klare å endre situasjonen, samt et intenst nært forhold til klienten over tid (Killén 2011, 79). Klientens traumer kan trigge ens egne minner og følelser fra lignende traumer og kan føre til psykisk sykdom (Killén 2011, 80).

Anerkjenne seg selv og den andre.

Når man har anerkjent sine egne redsler og eventuelle traumer, kan man som sosialarbeider ha et tryggere fundament for faglig godt arbeid. Man kan da møte mennesker i krise med empati og anerkjennelse uten at dette skaper redsel eller en potensiell sykdomsfremkallende identifisering med klienter. Er man trygg på seg selv, kan man være trygg for andre, være forutsigbar og ta de riktige faglige avgjørelser. Denne tryggheten betyr ikke at man blir ufeilbarlig som sosialarbeider, men har man kontroll og kjennskap til egne emosjonelle prosesser er grunnlaget for å kunne møte klienter med anerkjennelse bedre. "Fremfor alt er det profesjonelt å vite hva man føler." (Killén 2011, 82). Carolina Øverlien (2012) gir et grundig innblikk i hvordan barn lever med vold i hjemmet. Øverlien benyttet narrativ metode i intervju med barn i sin forskning for å kunne la barna fritt fortelle sin opplevelse av voldsepisoder. Øverlien skriver at narrativ analyse ble valgt som metode for at hennes rolle som forsker og intervjuer ikke skulle være ledende eller dominerende i møte med barna, og nettopp for å kunne komme "nærmere innpå". Hun skriver:

Som jeg nevner i kapittelet er det ikke de "verste" historiene jeg velger å presentere her. Likevel berører og ryster de, noe alle vi som vil hjelpe må tåle. Hvis barna og ungdommene er modige nok til å fortelle, må vi være modige nok til å lytte. .

Å la barn snakke fritt om traumer krever altså at den som hører på respekterer barnet som individ, anerkjenner dets opplevelse av hendelsene og det krever en trygg lytter. Som nevnt tidligere ønsker ofte voksne å hjelpe barn som snakker om vanskelige tema ved å fullføre setninger eller stille lukkede spørsmål. En sosialarbeider som er faglig trygg på eget reaksjonsmønster vil kunne legge bedre til rette for f.eks. et livsformsintervju eller et narrativt intervju med barn (åpne spørsmål), fremfor en intervjuform som er preget av sosialarbeiderens ubehag i møte med barnets traumer (lukkede spørsmål).

Begrepet "nullstille seg" blir brukt av Eva Hærem og Bente Nes Aadnesens bok Barnevernets undersøkelse (2008). Begrepet forklares som å ha fokus på fakta i saken og ikke forforståelsen i etterkant eller i forkant av f.eks. første hjemmebesøk. (Hærem og Nes 2008, 100). Boken problematiserer også hvordan mennesker ikke reagerer nøytralt, men har iboende verdier og normer som preger våre handlinger og holdninger. I møte med en familie som har fellestrekk med mange andre familier, er det menneskelig å reagere ut ifra eget verdi- og normsystem. Men nettopp det å ha et bevisst forhold til utfordringen i å møte andre med forforståelse, kan hjelpe sosialarbeiderens anerkjennende kommunikasjon og hjelpetiltak. Ved å stille seg selv spørsmål om hvorfor man reagerer med sinne eller ubehag, kan man forenkle egne utfordringer i krevende saker. Historier og problemstillinger kan være like, men mennesket og dets opplevelse er unik. Erfaringene fra eget liv og tidligere møter med klienter bør danne et grunnlag for anerkjennende kommunikasjon. Selvbevisstheten vi har belyst nødvendigheten av, bør være en prosess som varer livet ut.

22/7 I SOSIOLOGISK PERSPEKTIV

Dette er en oppgave i sosiologi der vi skulle ved hjelp av sosiologiske forklaringsmodeller se på hvordan media fremstilte en aktuell barnevernsak. Jeg valgte Breivik.

For translation, use google translate. 

 22/7  I SOSIOLOGISK PERSPEKTIV

INNHOLD

Innledning                                             
Problemstilling                                      
Del I                                                     
Årsak                                                  
Menneskesyn                                       
Strategi                                                
Del II 7
Norm og rolleperspektivet                
Norm                                                   
Rolle                                                    
Systemforklaring                                
Relasjonelle Forklaringer                  
Oppsummering                                   

Litteraturliste

INNLEDNING

I denne oppgaven vil jeg gjennom sosiologiske forklaringsmodeller forsøke å belyse Anders Behring Breivik som fenomen. I del I vil jeg se nærmere på hvordan media har omtalt personen og fenomenet Breivik, hvordan Barnevernet er fremstilt av journalister, og hvordan media implisitt påvirker oppfatning av medvirkende ansvar. I del II vil jeg skrive om ulike sosiologiske forklaringsmodeller og belyse hvordan samfunn og sosialisering inngår i en dialektisk prosess. Jeg kommer til å se nærmere på noen prosesser som kan ha hatt direkte og indirekte effekt på Breivik som individ, og forsøke å belyse ulike prosesser som kan ha påvirket samfunnets reaksjoner (respons og sanksjoner) i etterkant av terrorangrepet. Målet med oppgaven er ikke å gi entydige svar, men å belyse ulike perspektiver som har blitt presentert gjennom media ved hjelp av sosiologiske forklaringsmodeller og bevisst kildekritisk holdning.

PROBLEMSTILLING

I denne oppgaven vil jeg ta for meg hvordan mediene betrakter Barnevernets rolle i Breiviksaken, og om det foreligger noen fordeling av skyld i den forbindelse. Jeg vil også belyse ulike holdninger via sosiologiske forklaringsmodeller i forlengelse av førstnevnte.

DEL I

Del I vil forsøke å belyse hvordan media har fremstilt Barnevernet og dets rolle i Breiviksaken. På grunn av den store medieoppmerksomheten denne saken har fått har det vært nødvendig å avgrense kildetilfanget. Jeg har derfor valgt å fokusere på Aftenpostens nettutgave, som representativt for et av de mest innflytelsesrike mediene i Norge. Del I vil i stor grad handle om medienes situering, og sakens kontekst, implisitte og eksplisitte budskap.

Media hadde fokus på Breiviks barndom i tiden tett etter terrorangrepet og det ble rettet kritikk mot et barnevern som i medienes øyne sviktet. Som jeg kommer nærmere innpå i del II, var barnevernet involvert i Breiviks familie, og rapporter om atferd og mors rolle ble gransket av norsk media. Dette fokuset forteller oss noe om behovet for å vite noe om årsaken bak Breiviks handlinger 22. Juli.

Kommunikasjonsmodellen er et kjent redskap i tekstanalyse ("Hvem sier hva til hvem hvor hvordan hvorfor når"). Aftenposten er gjerne oppfattet en relativt konservativ avis med en relativt stor brukergruppe, og hvordan en sak omtales forteller oss noe om hvilken del av befolkningen journalisten ønsker å nå. Vi kan anta at synspunkter som kommer til uttrykk i Aftenposten vil være representative for store deler av målgruppen, og at avisen øver innflytelse på denne gruppens holdninger til barnevernet.

ÅRSAK

Den første artikkelen jeg har valgt ut ble publisert 12. oktober 2011 (Aftenposten.no 12/10 - 2011) og har tittelen Vil ikke snakke om oppveksten i avhør. Ved å ikke si noe om hvem som ikke vil snakke om oppveksten, henvender journalisten seg til ett innviet publikum. Det er underforstått at det er snakk om Breivik. Artikkelen henviser til en rekke andre saker, og vi kan kanskje si at journalisten her skaper eller bruker en kollektiv forventning, ved å skrive om Breivik uten hans navn i overskriften. Målgruppen kjenner sakens kontekst og forstår uten ytterligere informasjon hva den dreier seg om. Vi kan videre lese at "Anders Behring Breiviks forsvarer vil ha etterforskning av barnevernet for å finne ut hvorfor de ikke fulgte opp to rapporter på 1980-tallet." (Aftenposten.no 12/10 - 2011)

Setningen nevnt over fremstiller Breivik som et offer for et barnevern som sviktet. Lippestad er folkelig sett djevelens advokat i rollen som Breiviks forsvarer, men Barnevernet fremstilles i artikkelen i et mindre heldig lys. Spørsmålene man sitter igjen med er hvorfor ikke psykolograpportene ble fulgt opp, og hvorfor ønsker forsvarer etterforskning av rapportene. Implisitt handler dette om skyldfordeling. Artikkelen hevder at Breivik vil ikke snakke om sin oppvekst og journalisten lar spørsmålene henge i luften: Er barndommen for smertefull, eller er Breivik en lite samarbeidsvillig tiltalt som nekter å uttale seg om relevante spørsmål i avhør? Utfra konteksten er det ikke unaturlig for leseren å trekke konklusjonen at det er barndommen som er for smertefull og at barnevernet dermed har feilet i sin oppgave.

Videre kan vi lese at "(...) det var moren som tok kontakt og ba om hjelp." ( Aftenposten.no 12/10 - 2011) Mor fremstilles som en ressurssterk omsorgsperson som aktivt har søkt hjelp hos systemet. Mors evne til omsorg for sønnen er ikke fokus for artikkelen, kun at "(mor) søkte hjelp med avlastning fordi hun hadde ansvaret alene for de to barna, uten noe nettverk som kunne stille opp." (Aftenposten.no 12/10 - 2011) Det er Barnevernets manglende oppfølgning, og ikke forholdene i hjemmet som belyses og vektlegges av journalisten. "Det jeg har kunnskap om er at man ikke gjorde det rapportene anbefalte, og at det ikke ble fulgt opp utover at man hadde noen tilsyn hjemme." (Aftenposten.no 12/10 - 2011) uttaler Lippestad. Journalisten vektlegger her Lippestads kunnskap om saken, selv om den er mangelfull.

Artikkelen bruker også et vanlig journalistisk grep i saker hvor offentlige instanser fremstilles som å neglisjert sitt ansvar. "Enhetsleder Åse Nesbu i Ullern bydel i Oslo kommune vil ikke kommentere opplysningene." (Aftenposten.no 12/10 - 2011) Det nevnes ikke at Nesbu har taushetsplikt og dermed ikke kan uttale seg om saken. Nesbu forklarer korrekt saksgangen angående bekymringmeldinger jf Barnevernloven, men dette blir ikke kommentert av journalisten i artikkelen. Etter å ha lest artikkelen kan man oppfatte det slik at årsaken til 22.juli og Breiviks avvikende handlinger, i stor grad grunnes Barnevernets manglende og sviktende innsats. Mor fremstilles som sliten alenemor, som aktivt har søkt hjelp uten å ha blitt møtt for sine behov.

I en artikkel fra Aftenposten nettutgave datert 8. juni 2012 (Aftenposten.no 08/06 - 2012) blir Barnevernsaken også belyst, men med et annet fokus. Overskriften Barnepsykiater får ikke vitne i rettsaken sier oss implisitt at barnepsykiateren ønsker å vitne og dette forsterkes av ingressen "Oslo tingrett nekter psykiater Per Olav Næss, som behandlet Anders Behring Breivik da han var fire år, å vitne i terrorsaken." (Aftenposten.no 08/06 - 2012) Tingretten fremstilles her i et negativt lys siden de nekter en fagperson å vitne uten å oppgi en årsak. Årsaken skriver journalisten om i første del av hovedteksten "Retten mener at Næss ikke kan fritas for taushetsplikten og derfor kan han ikke føres som vitne." (Aftenposten.no 08/06 - 2012) Taushetsplikten er et viktig prinsipp, men blir av journalisten fremstilt nærmest som en bagatell man burde kunne se bort fra i denne spesielle saken.

Det er ikke før neste avsnitt leseren får vite hvorfor barnepsykiateren ikke kan vitne "Behring Breiviks mor trakk onsdag tilbake sitt samtykke til at barnepsykiaterne som vurderte Breivik da han var barn, blir fritatt fra taushetsplikten." (Aftenposten.no 08/06 - 2012) Det er altså mor og ikke tingretten som hindrer barnepsykiater fra å vitne om Breiviks barndom.

Journalisten opplyser at det var mor som tok kontakt med Barnevernet, men i motsetning til den før nevnte artikkelen, hevdes det her at mor tok kontakt med barnevernet angående avlastning pga sin sønn hun opplevde som "vanskelig" (Aftenposten.no 08/06 - 2012). Barnepsykiater som undersøkte Breivik "(...) anså hjemmesituasjonen som så alvorlig at han anbefalte at gutten umiddelbart ble flyttet i permanent fosterhjem." (Aftenposten.no 08/06 - 2012) Her kommer det tydelig frem at det er graverende forhold i hjemmet barnepsykiater reagerer på.

Vedtak om å overta omsorgen for et barn jf § 4 – 12, kan ikke treffes før § 4-4 ,§ 4-10 eller § 4-11 er utprøvd med mindre situasjonen er akutt. (LOV 1992-07-17 nr 100: Lov om barneverntjenester (barnevernloven). 2012) Dette er kunnskap de fleste av Aftenpostens lesere ikke sitter inne med, og journalisten fremstiller det som om Barnevernet kan ta barn ut av hjemmet uten et strengt regulert regelverk. Videre leser vi "Breivik ble ikke flyttet til fosterhjem, men bodde i perioder i et avlastningshjem." (Aftenposten.no 08/06 - 2012) Barnevernet har altså fulgt opp familien og iverksatt tiltak som skulle forbedre hjemmesituasjonen. Avlastningshjem fremstilles som en dårligere løsning enn fosterhjem, og leseren opplyses om at også avlastningshjemmet sendte bekymringmeldinger til Barnevernet. Barnevernet hadde tilsyn i hjemmet i 6 mnd, og fant et ryddig hjem og "(...) oppførselen psykologen i utgangspunktet hadde reagert på la man ikke lenger merke til." (Aftenposten.no 08/06 - 2012) derfor ble Breivik boende hos sin mor. Når Barnevernet har tilsyn i hjemmet i 6 mnd, og ser en klar forbedring i forholdet mellom mor sønn, skal selvsagt ikke vedtak om omsorgsovertakelse fattes. Dette blir ikke belyst av journalisten i artikkelen. Man sitter igjen med et inntrykk av at Barnevernet har gjort slett arbeid, at barnepsykiater og avlastningshjem har sendt sine bekymringmeldinger fånyttes. Det er altså ikke det dysfunksjonelle forholdet i hjemmet som har fått fokus i artikkelen. Man kan si at Barnevernets inkompetanse fremstilles som et medvirkende grunnlag for Breiviks handlinger 22. juli.

MENNESKESYN

Menneskesynet som kommer frem i artiklene dreier seg om systemet rundt Breivik heller enn Breivik som individ. Man velger å fokusere på institusjonenes svikt, fremfor å stille spørsmål rundt hva som var galt med den da fire år gamle Breivik. Dette kan man se i lys av systemkritiske modeller, som jeg vil komme videre inn på i del to.

STRATEGI

Jeg har valgt å tolke denne delen av oppgaven til at jeg skal resonere rundt mulige strategiske løsninger på Barnevernets utfordringer i etterkant av 22. juli, dette har jeg basert på mediekildene jeg viser til i oppgaven.

I etterkant av terrorangrepet har det vært rettet kritikk mot Barnevern, politi, psykiatri, politikere høyreekstremisme og media. Debatten har også omhandlet ytringsfrihet versus ytringsansvar. Hvilken strategi som fremheves for å bedre samfunnet etter 22. juli vil variere med hvilken gruppe man stiller spørsmålet til. Når det gjelder Barnevernet har det generelt vært stort fokus på en sviktende etat, som i og for seg ikke er et nytt tema. I et større perspektiv kan ikke et velfungerende demokrati sikre seg totalt mot terror eller forhindre skjevutvikling hos barn uten å underminere en rekke demokratiske rettigheter som spesielt gjelder barn i vårt tilfelle.

Et studie viser at antall barn under 6 år som har mottatt tiltak fra Barnevernet har økt med 22% på 13 år. (Forskning.no 27/7 - 2012) Det er positivt at flere melder fra om omsorgssvikt og at Barnevernet griper inn tidligere for å kunne sikre barn en tryggere oppvekst i eller utenfor hjemmet, men dette er i seg selv ikke en løsning. Skal Barnevernet kunne uføre sitt mandat, må sosialpolitikken sørge for at midlene som bevilges er gode nok og at rammebetingelsene forøvrig er tilstede. En stadig utvikling av den indirekte, statlige barneoppdragelsen krever kvalitetssikring økonomisk, pedagogisk og juridisk.

DEL II

I denne delen av oppgaven vil jeg forsøke å se saken via ulike sosiologiske forklaringsmodeller samt vektlegge ulike påvirkningprosesser som kan ha hatt en avgjørende rolle i tiden før 22. juli.

Med tanke på sakens omfang har jeg komprimert ned til de viktigste prosessene.

NORM OG ROLLEPERSPEKTIVET

Ulike sosiologiske forklaringsmodeller kan se Breivik i et annet lys enn bildet vi får gjennom mediene. Norm og rolleperspektivet forklarer at mennesker samhandler ut fra allerede gitte normer og tradisjoner. Om individet ikke har en velfungerende sosialiseringsprosess og gjennom denne prosessen tilpasser seg storsamfunnets normer, vil det oppstå et avvik. (Garsjø 2001) Om individet ikke faller inn i en konform rolle, men har fundamentalt ulike verdier, blir en sosialiseringsprosess i storsamfunnet svært vanskelig. Personen plasserer seg selv på utsiden av samfunnet, og samfunnet skyver avvik fra seg. Avvik utgjør en risiko i et demokratisk system.

NORM

Selv om Breiviks tanker og handlinger er avvikende fra storsamfunnets normer, deler Breivik noen av holdningene sine med andre som har valgt å ta avstand fra utbredte norske normer. Hans forakt for Arbeiderpartiet og pluralismen er ikke et unikt fenomen. Hans søken tilbake til noe opprinnelig er en tanke han deler med mennesker fra flere ulike politiske grupperinger med varierende grad av høyreradikal ideologi. Herunder kommer også kritikk av kvinnefrigjøringen, demokratiet, det politiske system, og kirkens rolle. Ulikt fra nynazistene vi kjenner fra 90-tallet i Norge, er dette Israelvenner og sterkt islamkritiske aktivister. Breivik og hans meningsfeller er også forfektere av konspirasjonsteorier som Eurabiateorien hvor det hevdes at europeiske ledere samarbeider med arabiske land, at målet er islamsk overtakelse av Europa og at dette er en planlagt prosess. Breivik er en del av et fellesskap på utsiden av storsamfunnet, og dette er basert på egne normer. Det er likevel viktig å påpeke at selv i dette ekstreme fellesskapet blir Breivik sett som avviker av mange pga brutaliteten i handlingene 22. juli. Denne graden av brutalitet gjør at Breivik er en avviker både fra det norske samfunnet og i de høyreekstreme miljøene. Vold er et akseptert virkemiddel i høyreekstreme miljøer, men øyensynlig ikke mot barn eller i denne graden. Altså er Breivik også en avviker i deres interne normsystem.

ROLLE

Hvilken rolle har Brevik, og har han bevisst valgt denne rollen? Er denne rollen en selvvalgt og bevisst rolle om å ta sterk avstand fra det norske demokratiske samfunn, den ubevisste rollen han har endt opp med pga psykisk sykdom, eller rollen samfunnet har gitt Breivik som ond og grusom? Spørsmålene er allerede problematisert om vi tar Rousseaus filosofi til etterretning: er det mulig for Breivik å ha fri vilje eller er han et hjelpeløst produkt av andres forventninger og handlinger? Om vi legger til grunn norm og rolleperspektivet kan vi kanskje si at Breivik faktisk er et produkt på tross av, og på grunn av, samfunnets normer og verdier.

Når individet ikke deler samfunnets verdisett, oppstår det et avvik. (Garsjø, 2001 s. 90) Det pluralistiske samfunnet makter ikke integrere mennesker med et sterkt tradisjonelt samfunnssyn. (Monokulturalisme, nasjonalisme og lignende.) Avvikere kan oppleve å bli presset ut, og tar derfor avstand fra samfunnet. Kanskje man kan si at denne prosessen er en dialektisk prosess. Storsamfunnet setter sikkerhet og trygget høyest. Avvik truer det etablerte. Å ekskludere avvik kan fungere som et forsvar for et selvpreserverende maskineri Jf. Cathrine Bells begrep Rituals of resistance. (Bell, 2009) Eksempler på rituell motstand er rosetoget og den kollektive avsyngingen av Barn av regnbuen. Man reagerer kollektivt for å gjenerobre maktposisjonen på vegne av storsamfunnet. Blir gruppen avvikere stor kan den utgjøre den en trussel mot samfunnets egenforståelse, og Breivik har vist at en ensom avviker kan utgjøre en reell og stor trussel i regi av seg selv.

Er rollen bevisst valgt dersom individet er alvorlig psykisk sykt? Om det er samfunnets ekskludering av avvikeren Breivik som har fremdyrket sykdom, er det da samfunnet som har ansvaret for rollen han trådte inn i? Dette er en aktuell debatt i kjølvannet av rettsaken. Om Breivik er traumatisert som resultat av hans barndom, er rollen hans vanskelig å klassifisere. Han kan da kanskje være et offer som angriper samfunnets grunnstruktur. Samfunnet som svek barnet Breivik. Dette er relevant for å forstå medienes behandling av saken, slik den er fremstilt i del 1.

SYSTEMFORKLARING

Denne tankerekken leder logisk i retning av en form for systemforklaring. Den første rettpsykiatriske rapporten fremlegger at Breivik ble utsatt for omsorgssvikt som barn og hadde et opphold på både avlastning og psykiatrisk sykehus der en barnepsykolog på det sterkeste oppfordret til omsorgsovertakelse. Foreldrene hans skilte lag, og barnevernet var lenge involvert i hans barndom. Mor ønsket å avslutte barnevernets tiltak i og utenfor hjemmet, og barnevernet med sine lovpålagte regler involverte seg ikke videre i Breiviks barndom. (Rettpsykiatrisk erklæring 29/11 – 2011 gjengitt av VG.no 2012)

La oss legge til grunn for problematikken at systemet sviktet Breivik som barn og sviktet hans familie. Systemforklaring fjerner skyld fra aktørene og reduserer mennesker som inngår i samfunnet til viljeløse og styrte aktører. (Garsjø, 2001 s.85) For eksempel har det gitt seg utslag i det jeg oppfatter som følgende folkelige meninger: Barnevernets manglende oppfølging av familien medvirket til drapene på 77 mennesker. I tillegg har psykiatrien skyld i at Breivik som barn ikke ble fulgt godt nok opp. Mange vil også peke på det politiske systemet og de folkevalgte, som årsaken til terrorangrepet på grunn av multikulturell utvikling.

Ulrich Becks teori om risikosamfunnet baserer seg på hvordan det postindustrielle og postmoderne samfunnet med sine uendelige valgmuligheter, medfører risiko og ikke kun goder. Gunnar C. Aakvaag oppsummerer Becks teorier rundt risikosamfunnet slik: "(...) et deregulert, de-standardisert, og destabilisert samfunn som overlater til den enkelte å løse identitetsproblemet. Vi er dømt til å velge". (Aakvaag, 2008 s. 270). Man kan kanskje si at en systemforklaring har vesentlige svakheter fordi aktører i et demokratisk samfunn vedlikeholder systemet de lever i gjennom deltagelse. Dermed kan man kanskje si at mennesker selv har medvirkende ansvar for systemet og medansvar for systemsvikt.

RELASJONELLE FORKLARINGER

En dialektisk prosess mellom mennesker, det sosiale samspillet, er et viktig moment når man skal forsøke å belyse hvorfor mennesker handler som de gjør. Sosialisering er kanskje selve grunnstenen i menneskers utvikling mot autonomi, og har en stor påvirkning på hvordan deres adferd arter seg. "Mennesker orienterer sine handlinger i forhold til hverandre." (Garsjø, 2011 s. 85)

Rettsaken har pekt på et avvikende forhold mellom Breivik og mor. Breivik beskriver mor i kompendiet som for preget av feminismen, og mor beskriver sin sønn som krevende og utagerende som barn, og som irrasjonell og mentalt ustabil i tiden før terrorangrepet i intervjuet med rettpsykiaterne bak den første rapporten. (rettspsykiatrisk erklæring, 2011 s. 83 gjengitt av VG.no, 2012) Far var fraværende i Breiviks ungdom, og i kompendiet tar Breivik et sterkt oppgjør med feminismen. Han ønsker passive, hjemmeværende mødre som skal føde hvite, europeiske, kristne barn, en ledende maskulin patriark, og kvinner som underdanige deltakere i et konservativt ekteskap. (Breivik 2011) Basert på Breiviks egne ideer om ekteskapet og kjønnsroller, blir relasjonsforklaringsmodellen ganske tydelig. Hans ideal er en underdanig mor, en sterk, tilstedeværende far i et nasjonalromantisk idealisert, og illusjonspreget, samfunn. I en slik samfunnsmodell blir skilsmisser kanskje ikke-eksisterende, et ønsket katarsis. Relasjonen Breivik hadde til sine foreldre har iallefall påvirket hans syn på kjønnsroller i sterk grad.

OPPSUMMERING

I denne oppgaven har jeg vist hvordan media fremstiller Breiviks avvik delvis som et resultat av sviktende Barnevern. Det blir vist til at Breivik tidlig var under oppfølging av Barnevernet, over en lengre periode, men media har valgt å fokusere på systemsvikt fremfor omsorgssvikt.

Videre har jeg gjennom ulike sosiologiske forklaringsmodeller pekt på ulike andre måter å oppfatte Breiviks avvik på. Systemforklaring fritar aktøren for skyld, og vil i vårt tilfelle støtte medias syn i noen grad. Relasjonelle forklaringer vektlegger den dialektiske prosessen mellom mennesker og samfunn. Dette vil jeg langt på vei oppfatte som en mer helhetlig og nyansert modell. Norm og rolleperspektivet viser oss hvordan normalitet og avvik påvirker hverandre i en balansegang som medfører risiko.

LITTERATURLISTE

Aakvaag, Gunnar C. 2008. Moderne sosiologisk teori. Oslo: Abstrakt forl.

Aftenposten.no 2011 Vil ikke snakke om oppveksten i avhør [Hentet: 2012-08-16 Tilgjengelig: http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Vil-ikke-snakke-om-oppveksten-i-avhor-6668494.html ]

Aftenposten.no 2012 Barnepsykiater får ikke vitne får ikke vitne i terrorsaken [Hentet: 2012-08-16 Tilgjengelig: http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/22juli/Barnepsykiater-far-ikke-vitne-i-terror-saken-6845887.html ]

Bell, Catherine. 2009. Ritual theory, ritual practice. Oxford: Oxford University Press.

Breivik, Anders Behring 2011 2083 - a European decleration of independence.

Forskning.no 2012 Flere barn i barnevernstiltak [Hentet: 2012-08-16

Tilgjengelig: http://www.forskning.no/artikler/2012/juli/328586 ]

Garsjø, Olav. 2001. Sosiologisk tenkemåte: en introduksjon for helse- og sosialarbeidere. Oslo: Gyldendal akademisk.

LOV 1992-07-17 nr 100: Lov om barneverntjenester (barnevernloven). 2012

Rettspsykiatrisk erklæring avgitt den 29.11.11 (2011) Gjengitt i VG.no Les de psykiatriske rapportene om Breivik 2012 [Hentet: 2012-08-16 Tilgjengelig: http://www.vg.no/nyheter/innenriks/22-juli/psykiatrisk_vurdering/ ]