Grooming - Get with the program!

Norwegian post - use google translate.

Grooming. Er du 13 år og har hørt ordet? Er du en pappa på 40? Er  du en mamma? Er du jente, er du gutt?
Begrepet er forholdsvis nytt i Norge med en lengre brukshistorie i USA. Grooming er den farligste prosessen i å manipulere barn, nettopp fordi grooming sikter seg inn på behov barn har for å bli sett, hørt, beundret. Barn forstår ikke hva de utsettes for, foreldre ser ikke hva målet er.

Grooming slik vi kjenner ordet betyr å stelle, katter vasker pelsen til kattungene, aper renser pelsen til hverandre og nyter prosessen. Grooming oppleves godt. Det skaper trygghet. Tillit. Fysisk og psykisk behag.
Det skaper også lojalitet, videre følger et gi og ta-premiss. Forskjellen er at denne lojaliteten gir rom for å flytte grenser, litt og litt. Deretter følger skyld, skam, frykt og til sist en totalt fastlåst situasjon. Ingen fluktmuligheter. Overgripere mestrer denne prosessen så godt at foreldre ikke ser hva som foregår, barnet er manipulert og kan ikke fortelle på grunn av frykt for konsekvenser.

"Om du forteller, kommer jeg i fengsel og tar mitt eget liv." Eller "Mamma og pappa vil ikke tro det du sier, de vil bli rasende og kaste deg ut fra hjemmet." Eller: "Du likte det, du kom tilbake, du tok imot alle gavene, hvem vil de tro på? Meg en voksen, eller deg et barn?"

Andre eksempler handler ikke om det man sier, det handler om situasjonen overgriper har satt barnet/ungdommen i: De har gitt ungdommen jobb, dyre gaver, subtile eller direkte kontakt med familiemedlemmer som sender tydelige signaler om at snakker du mister du alt dette.

Typen grooming jeg er opptatt av i dette innlegget er den typen som foregår via sosiale medier.  Maktbalansen handler om tenåringer i alderen de begynner å oppdage seg selv og kropp, der oppmerksomhet fra gutter er spennende, det gir selvtillit, status. Grooming på nett er svært vanskelig for foreldre å oppdage, nettopp fordi det skjer i en lukket sfære der unge skal få være unge. Det er meningen de skal ha privatliv, de har begynt å få secrets, de eksprimenterer og forteller ikke lenger mor og far men venner om det som skjedde i helgen. Videre har kommunikasjon på nett psykologisk sterk effekt, man hopper over de normale steg man tar RL i prosessen man blir kjent. Chat blir raskt personlig, man forteller fortere om egne problemer, at man har vanskelig forhold til foreldre, blir mobbet på skolen, at man er usikker på om man er streit eller skjev. Svært mange foreldre har ikke nok tid eller overskudd, eller teknisk kompetanse, til å delta i ungdommers nettliv. Balansen er krevende, invaderer jeg, bryr jeg meg for mye, skaper jeg bare avstand til ungen min når jeg stiller spørsmål? Unger derimot har tid, masse overskudd og enorm teknisk kompetanse. For Kayleigh endte nett-grooming med død. Se filmen med tenåringene i hus.

Kayleigh 15 år.

Det er ikke kun voksne og barn som beveger seg i denne prosessen. Barn og unge voksne, tenåringer og tenåringer, barn og tenåringer....
Youtube. Harmløst, hva? Masse søte tenåringsgutter som covrer hit-låter med Bieber-sveis og sukkersøtt dådyrblikk. Vi har vært der alle sammen. Forskjellen var at min generasjon så idoler på TV, på plakater på soverommet, i ungdomsblader. Avstanden var total, vi kunne bare drømme, fnise og snakke med venner om drømmeidolet. Nå er avstanden redusert til en melding på Snap, Insta, Twitter....Og det er utallige idoler på Youtube. Unge jenter dåner, bruker timesvis på videoer, kjøper merch, laster ned låter fra Itunes. Og mange får svar når de tar kontakt, en like, en follow, en private message, whats your number? Oh my god, han vil snakke med meg og bare meg! Unge poster bilder av sine beste kvaliteter, det de tror andre vil se.
Hvorfor er alle unge på sosiale medier? Hvor er samfunnets fokus? Hvor er ditt fokus, mamma og pappa? Strikkeoppskrift på face, naboen poster bilder av ny motorsykkel på insta. Jeg ser dere på bussen, foreldre. Blikket låst på den lille skjermen. Ungen får ikke blikkkontakt.  Kanskje andre kan se meg, kanskje andre kan gi meg bekreftelse på at jeg er fin, interessant.
Unger vil bli sett. Derfor. Unger sier: Se meg.
Og nettet tilbyr umiddelbar tilfredstillelse. Fra ukjente og kjente. Overgripere kan være barn, tenåringer og voksne. Og hvem som er hva vises ikke utenpå.

Austin Jones - Abuser

Jeg vil at du mamma og du pappa skal lese denne saken sammen med tenåringene i huset. Austin Jones, online heartthrob og Youtube famous.  Ikke sensurer innholdet i rettsdokumentet: Dette er virkeligheten.  Kun to jenter har stått frem, men det er nå videoer på Youtube der jenter forteller de har opplevd det samme. For 2-3 år tilbake. Hvor mange jenter tilsammen? Og hvorfor kunne dette pågå så lenge? Selv om Austin Jones  for 2 år siden sto frem og beklaget "uanstendig oppførsel med fans." Les tekstmeldingene som er sendt. De gir et godt blikk inn i hvordan grooming utspiller seg. Det psykologiske spindelvevet. Han har også vist jenter hvordan de skal gjøre det han vil, hva de skal si, hva de skal ha på seg i videoer han ber de sende, presser de til å sende. Jones har 500.000 følgere bare på youtube. Alderssnittet er jenter 12-16 år.

Utdrag fra saken: 

During their conversation, which JONES referred to as a “try out,” “hard
work,”  and  an  “opportunity,”  and  Victim  A  referred  to  as  an  “audition,”  JONES
instructed  Victim  A  to  make  videos  of  herself  dancing  in  a  sexual  manner  and 
performing sexual acts, and directed her on what to do and say in the videos.   

**
 Victin A expressed  that  she  was  tired  and  did  not  want  to 
continue Jones continually encouraged her to “go give me a boner,” asked her if
she  wanted  to  “try  out  more”  and  provided  directions  regarding  how  she  should 
dance, what she should wear, how she should adjust the camera in the videos, and
that she should talk about her age “the whole time.”  He explicitly instructed her as
follows:
JONES: Okay. Go make it clap super loud and talk about your age the
whole time. Got it?
***
JONES: Clap it super loud. And say these lines: I’m only (age), yeah only
(age) years old, this ass is only (age) years old.

  **
Victim A begins the video by saying, “Hey Austin, my name is [Victim A’s first name] and my butt is 14 years old.”  Victim A proceeds to stand up and is nude from the waist down, with her buttocks exposed.  Victim  A  places  her  hands  against  the  wall  and  begins  to  dance.   While  dancing, Victim A states, “it’s 14.”

**
Victim B: During the conversation, Victim B stated that she was JONES’s biggest
fan.    JONES  repeatedly  told  her  that  she  was  “so  lucky”  to  have  his  attention  and 
that she needed to “prove” that she was his biggest fan. 

**
 Victim B then stated to JONES
that she wanted to “make you happy an all but I don’t was either of us getting inn trouble over it,” to which JONES responded “Of course you can keep making videos! You’re doing a great job!  and nothing is going to happen.”  JONES then stated that “I guess you really aren’t my biggest fan.....ok then.”  He then threatened to leave the chat unless Victim B would do as he said. She responded that she would “do as much as I can.”

*
 
Bry deg. Følg med. Snakk med ungene om grooming. Om grenser. Press. Skyld. Skam.
Snakk med de om dette i dag. La de lære begreper og varseltegn via deg, ikke via en traumatisk opplevelse.

One of us! One of us!

Freaks - 1932.

Så er har jeg blitt en av de. De som skriver innlegg i avisen og poster blogger om hvordan det oppleves å ha høyere utdannelse men ikke jobb. Jeg har lest om så mange av dere og tenk at situasjonen som beskrives er absurd. Hvordan er det mulig at resurssterke, kompetente mennesker ikke får drømmejobben?

Da vi bestemte oss for å flytte til en liten by på Sørlandet var det ikke et tema engang at jeg var den av oss to som skulle få vanskeligheter med jobb. Han har to bachelorgrader og en master innen et langt snevrere felt enn meg som er utdannet barnevernspedagog. Han fikk drømmejobben i god tid før vi flyttet og vi konsentrerte oss om praktiske sider av prosessen med salg av leilighet i Oslo, renoveringsplaner av hus og lignende. Jeg skulle jo bare flytte ned, søke på en av de mange spennende og relevante stillingene og begynner å jobbe etter et par måneder. Jeg ble kjent med naboer og den samme frasen ble sagt: "nå prioriterer vi renoveringen så begynner jeg å jobbe i august tenker jeg." Nå er vi i slutten av oktober og i dag kom nok en mail i innboksen med den velkjente beskjeden: "Vi vil med dette meddele at stillingen nå er besatt av en annen søker.
Vi takker så mye for din interesse, og ønsker deg lykke til videre." Jeg har ikke engang blitt innkalt til intervju.

Jeg - Hun som alltid har jobbet, hun som bare har tatt en telefon, eller blitt huket inn via andre. Hun som bare kunne sende en mail og være på plass i ny stilling et par uker senere. Jeg - som har jobbet siden jeg var 16 år er snart 40 år, høyere utdannet med et lass kompetanse, erfaring, kurs, innen rus, psykiatri, barnevern, veiledning, barn og foreldre i alle aldre. Jeg er god. Jeg er faktisk jævlig god i jobben min. Er det noe jeg er trygg på her i verden er det min kompetanse.
Nå sitter jeg her i et ferdig oppusset soverom, om en uke fylles huset av eletrikere, snekkere, rørleggere, fliseleggere og gudene vet hva for å renovere badet. Det som skal bli drømmebadet, i drømmehuset, i drømmebyen. Dette var drømmen vår.
 Stikke fra 8 år i Oslogryta for å begynne et fredligere liv, med hus, hage og gode jobber. Vi var så inderlig optimistiske for fremtiden.

Han går ut av huset kl 07:30 for å gå på jobb, mens jeg organiserer renovering av huset. Bevares, det er nok å gjøre. Men jeg ofret ikke blod, svette og tårer i full jobb under utdanning for å være husfrue. Riktignok er jeg frustrert, men jeg er Bushi - kriger. Jeg brenner for faget, for barnas rettigheter, for den anerkjennende samtalen.
I mellomtiden tar jeg vare på nabolagets fugler og katter. Redder Tordivler og vakre larver fra den sikre død i møtet med hard asfalt. Får etterlengtet fagorgasme i nerdesamtale med fysioterapivenn på besøk - Hun: "pasienten har lammelser i høyre side og lang historie med overgrep..." Jeg: "Det må et tverrfaglig syn inn... biopsykososial modell... har du lest hvordan krenkende barn blir syke voksne skrevet av Anna Luise Kirkengen?!" Pure bliss.

Venner sier jeg må ha is i magen, at det kan ta tid, at det ordner seg. Og jeg vet at det de sier er korrekt. Det går mot vinter og is i magen blir det med andre ord bare mere av. Og tid har jeg vitterlig  nok av.

The split.

It's that cracking sound that gets me going. That gets my attention. I look down. At my left thigh. A 20 cm long tear starting from just below my crotch. Brownish. Black in the middle. No smell. No liquid. No puss. No maggots. I reach down and with my right hand pull the skin slightly aside. To have a closer look. I've had dreams like this. Where I take my eyeballs out of the socket at bedtime, and place them on the bedstand. As you do with dentures. Only difference is you place it in water. Next day. Waking up. The eyeballs are dried out and upon touching them they smolder like layered onions. 

As I pull on it, the flesh opens wider. Down to the edge of my kneecap. The sound is like that of ripping up fabric. Then it stops. I put two fingers inside my thigh. No pain. It's deep. My fingers slip inside, the flesh like dried up wood but with a slight give. I press slightly and then I hear a muted snapping sound. The flesh losens from my thigh bone. The bone, yellow brown dusty fragile. With some remains of dried up flesh still attached to it.

 I pause for a few seconds. Pull my fingers out. I move myself closer to the end of the bed. Both feet planted on the floor. I use my arms to push my self to an upright position keeping the weight on my right foot. I stand like this for a minute maybe more. Then. I lean over and shift the weight over to my left side. Silence. And then a loud cracking of bone. I fall to my back and a fine white dust cloud of bone meal gently lingers in the air. I wonder how it will feel once this spreads up to my belly. And beyond. 
How long will it take.

David Bowie - Singing about necrophilia and pyromania!!

This is a response to this blog post.

I feel it's important to join this brave woman in her witch hunt for male musicians who degrade women with their songs on pro rape, death and mutilation. I simply cannot stand by and do nothing.

The brave woman translated the English lyrics to nynorsk, because that does not in any way, shape or form, change the content of the original lyrics. Adding personal interpretations certainly does not by any means distract the readers from the musicians intent with the track. At all.

So I wanted to dissect, erh.... I mean reveal, the true meaning behind David Bowie's "putting out fire" from the famous film Cat People. (whom everyone needs to know is about zoophilia and incest by the way).

(Red text is my objective opinion, not at all influenced by feminists like Andrea Dworkin.)

It's important to put a stop to pop music that promote such horrible acts on women. I suggest politicians form a task group, supported by the police, where all lyrics and videos must be approved before being put on TV. If we can save just ONE female from necrophiliacs, it's worth it!

If we don't stop this now, men all over the world will take to the streets attacking women and defending their acts by saying: "David Bowie told us to do it"  We all know men are unable to view anything on TV without their sexual preference and their moral and ethics being completely distorted.

Let's look at the lyrics: 

"Cat People (Putting Out The Fire)"

See these eyes so green
I can stare for a thousand years - Here Bowie is proving his male superiority by slapping women in the face with his "stare down contest skills"
Colder than the moon
It's been so long - Bowie is yelling at women for being cold, frigid and that he hasn't gotten off for ages because of it.
And I've been putting out fire
With gasoline - And since Bowie is so sexually frustrated by cold, frigid women, he is running round pouring gasoline on buildings already on fire because that give his sexual release!!

Feel my blood enraged - He is so angry with women who wont fuck him, his blood is litterary boiling!
It's just the fear of losing you
Don't you know my name
Well, you been so long  - Classic abuser psychology: They hit you and then say they are sorry and that they love you. Breaking you down until you feel worthless! Worthless I say!

See these eyes so red
Red like jungle burning bright- He is now referring to women who has been crying so hard their eyes are red, and I would suggest suffering from broken blood vessels from domestic abuse too! (I would like to add that it's more than likely that Bowie was in Nam killing, raping and putting things on fire there too -  ref. jungles burning)

Those who feel me near
Pull the blinds and change their minds - "No means yes" Women he wants to rape, they just shut down, they pull down their mental blinds and just die inside.
It's been so long - Again he's horny.

Still this pulsing night
A plague I call a heartbeat - The pulsing is obviously his dick filled with blood from erection, and he cant keep his erection if the woman he is raping is still alive, so he has to kill her, stop her heartbeat, for him to get off.

Just be still with me - Just die already! Bowie wants to fuck a dead woman!
Ya wouldn't believe what I've been thru - Scare tactics. "Shut up or else, if you knew what I've done to others before you..."
You've been so long
Well it's been so long - The woman has been dead now for weeks, and he is annoyed about the dead body in his flat stinking up the place.

And I've been putting out fire
with gasoline
putting out fire - And while the dead body is decaying, Bowie is out getting his arson rocks off again.
with gasoline

See these tears so blue - And here he has another woman, in tears, probably from brutal violence.
An ageless heart
that can never mend - Ageless heart means he will do them all young or old. And after he is done with her, she will never be the same. Forever ruined.
These tears can never dry - She will never stop crying because of the horrible shame!
A judgement made
can never bend - He is judging all women as whores, and nothing will ever change his mind.
See these eyes so green
I can stare for a thousand years
Just be still with me
You wouldn't believe what I've been thru - Repeating his mantra as to brainwash females.

You've been so long
Well, it's been so long
And I've been putting out fire - Again, irritation over dead body in flat, putting more stuff on fire.
with gasoline
putting out fire with gasoline.

Hvordan kan selvbevissthet føre til anerkjennende kommunikasjon i sosialt arbeid?

         Hvordan kan selvbevissthet føre til anerkjennende kommunikasjon i sosialt arbeid?

Kunsten å kjenne seg selv.

Bevissthet om eget reaksjonsmønster er viktig i møte med mennesker i kriser. Sterke fortellinger om vold, overgrep eller omsorgssvikt kan være smertefullt å ta inn over seg. Som sosialarbeider møter man ofte mennesker som er sinte, som anklager eller bruker personangrep. Å kunne møte mennesker med anerkjennelse, uansett hvilke emosjonelle reaksjoner som kommer til uttrykk i samtaler, er nødvendig for å sikre både etisk og faglig godt sosialt arbeid (Killén 2009). "Forskning viser at måten man ordlegger seg på har mye å si for hvordan den andre parten responderer på en verbal henvendelse eller et utsagn." .

Konsekvenser av uformell implisitt kunnskap:

Uformell og implisitt kunnskap innebærer at handlingen man utøver ikke har grunnlag i bevisst, lært metode og heller ikke er uttalt. Kari Killén skriver om behandlers overlevelsesstrategier i Sveket (2009), og projektiv identifisering er en av disse mekanismene som kan være en strategi i møte med klienter. "Vi tillegger foreldrene våre følelser, egenskaper og holdninger isteden for å leve oss inn i hvordan de i realiteten har det." (Killén 2009, 69). Er det en mor man har jobbet sammen med over tid, kan det være emosjonelt vanskelig å rapportere hennes svakheter eller å snakke med henne om disse svakhetene. Man kan da, gjennom projektiv identifisering, tillegge foreldre egenskaper de ikke har, altså ikke anerkjenne foreldrenes utfordringer, fordi vi ønsker at de skal være bedre omsorgspersoner. Ikke bare skader denne manglende anerkjennelsen barnet, men også foreldrene fordi man lukker øynene for de smertefulle realiteter som kan føre til at en mor mister omsorgen for sitt barn. Ved å tillegge foreldre egenskaper de ikke har, blir de ikke møtt på sine svakheter, ergo deres faktiske behov for hjelp. Det å ikke klare å leve opp til forventninger, kan også føre til ytterlige nederlag for en forelder som allerede er i en utfordrende livssituasjon. Vi kan kanskje si at barnet, foreldrene og sosialarbeideren kan inngå i en slags synergi der alle lukker øynene for de faktiske realiteter i omsorgssvikten. Det kan i ytterste konsekvens føre til at en påfører barnet ytterligere skade ved at det dysfunksjonelle i relasjon foreldre og barn ikke blir behandlet faglig korrekt. "Disse reaksjonene knytter seg også til grunnleggende verdier og adferds normer i den kultur som har preget oss, som vi er identifisert med og som forkaster den adferd det dreier seg om." (Killén 2009, 65). Å anerkjenne foreldres svakheter, å kunne være ærlig med foreldre i kommunikasjonen, er altså etisk og faglig riktig. Å snakke åpent med foreldre om utfordringene de har som omsorgspersoner, er å anerkjenne foreldrenes problemer, problemer de ofte har vanskelige tanker om selv.

Selvforsvar i møte med smerte.

Langballe har en utdypende forklaring på hvorfor vi som mennesker verner om oss selv i møte med andres smertefulle opplevelser; "Voksne er redde for å bryte barnets grenser for intimitet, redde for å såre, krenke eller oppskake barnet, og også for hvilke konsekvenser mulige avsløringer kan få for barnet. Videre er voksne ofte engstelige for sine egne reaksjoner(...)" . Å føle sterkt ubehag når et barn forteller sterke historier er en reaksjon de fleste har. Det smerter å høre om andres smerte, spesielt når historiene kommer fra barn.

Det er ikke sjelden å registrere at den voksne "tar over samtalen” når barnet begynner å fortelle. Dette kommer både av at det er slik vi er vant til å gjøre det, fordi vi ønsker å trøste og hjelpe, eller fordi barnets fortelling berører oss i en slik grad følelsesmessig at det føles bedre å snakke selv. Dette skjer gjerne uten at vi selv forstår og hører hva vi gjør. .

Om vi som voksne er redde for våre egne reaksjoner, kan vi da være en faglig god sosialarbeider i møtet med barnet? Klarer vi som voksne å observere barnets behov og anmodninger? Anerkjenner vi barnets følelser når vi er opptatte med våre egne? Killén (2009) skriver: "Det rører ved dype følelser i oss, som blant annet knytter seg til vårt forhold til egne foreldre, eventuelt egen foreldrerolle og egne barn. Det aktiviserer minner, fantasier, følelser og impulser i oss som kan skape uro." (Killén 2009, 65). Killén (2011) beskriver introjisering, handlingslammelse eller uhensiktsmessig aktivitet som konsekvens av å ta smerten og kaoset opp i seg selv. Når man har et ubearbeidet forhold til egne reaksjonsmønster, kan klientens situasjon bli overveldende og føre til at hjelpetiltakene er uhensiktsmessige, at man vegrer seg for å gå inn i saken og saksgangen utsettes eller går sakte. Situasjonen barnet befinner seg i kan bli for smertefull, og resultatet kan da bli et "jeg-vern" og ikke et barnevern (Killén 2011). Sekundært traumatisk stress er en situasjon som oppstår når sosialarbeideren opplever tilsvarende følelsesmessige reaksjoner som den de prøver å hjelpe. Denne diagnosen kan oppstå plutselig og kan komme av et sterkt ønske om å hjelpe klienter som befinner seg i traumatiske situasjoner, at man stiller høye krav til seg selv om å klare å endre situasjonen, samt et intenst nært forhold til klienten over tid (Killén 2011, 79). Klientens traumer kan trigge ens egne minner og følelser fra lignende traumer og kan føre til psykisk sykdom (Killén 2011, 80).

Anerkjenne seg selv og den andre.

Når man har anerkjent sine egne redsler og eventuelle traumer, kan man som sosialarbeider ha et tryggere fundament for faglig godt arbeid. Man kan da møte mennesker i krise med empati og anerkjennelse uten at dette skaper redsel eller en potensiell sykdomsfremkallende identifisering med klienter. Er man trygg på seg selv, kan man være trygg for andre, være forutsigbar og ta de riktige faglige avgjørelser. Denne tryggheten betyr ikke at man blir ufeilbarlig som sosialarbeider, men har man kontroll og kjennskap til egne emosjonelle prosesser er grunnlaget for å kunne møte klienter med anerkjennelse bedre. "Fremfor alt er det profesjonelt å vite hva man føler." (Killén 2011, 82). Carolina Øverlien (2012) gir et grundig innblikk i hvordan barn lever med vold i hjemmet. Øverlien benyttet narrativ metode i intervju med barn i sin forskning for å kunne la barna fritt fortelle sin opplevelse av voldsepisoder. Øverlien skriver at narrativ analyse ble valgt som metode for at hennes rolle som forsker og intervjuer ikke skulle være ledende eller dominerende i møte med barna, og nettopp for å kunne komme "nærmere innpå". Hun skriver:

Som jeg nevner i kapittelet er det ikke de "verste" historiene jeg velger å presentere her. Likevel berører og ryster de, noe alle vi som vil hjelpe må tåle. Hvis barna og ungdommene er modige nok til å fortelle, må vi være modige nok til å lytte. .

Å la barn snakke fritt om traumer krever altså at den som hører på respekterer barnet som individ, anerkjenner dets opplevelse av hendelsene og det krever en trygg lytter. Som nevnt tidligere ønsker ofte voksne å hjelpe barn som snakker om vanskelige tema ved å fullføre setninger eller stille lukkede spørsmål. En sosialarbeider som er faglig trygg på eget reaksjonsmønster vil kunne legge bedre til rette for f.eks. et livsformsintervju eller et narrativt intervju med barn (åpne spørsmål), fremfor en intervjuform som er preget av sosialarbeiderens ubehag i møte med barnets traumer (lukkede spørsmål).

Begrepet "nullstille seg" blir brukt av Eva Hærem og Bente Nes Aadnesens bok Barnevernets undersøkelse (2008). Begrepet forklares som å ha fokus på fakta i saken og ikke forforståelsen i etterkant eller i forkant av f.eks. første hjemmebesøk. (Hærem og Nes 2008, 100). Boken problematiserer også hvordan mennesker ikke reagerer nøytralt, men har iboende verdier og normer som preger våre handlinger og holdninger. I møte med en familie som har fellestrekk med mange andre familier, er det menneskelig å reagere ut ifra eget verdi- og normsystem. Men nettopp det å ha et bevisst forhold til utfordringen i å møte andre med forforståelse, kan hjelpe sosialarbeiderens anerkjennende kommunikasjon og hjelpetiltak. Ved å stille seg selv spørsmål om hvorfor man reagerer med sinne eller ubehag, kan man forenkle egne utfordringer i krevende saker. Historier og problemstillinger kan være like, men mennesket og dets opplevelse er unik. Erfaringene fra eget liv og tidligere møter med klienter bør danne et grunnlag for anerkjennende kommunikasjon. Selvbevisstheten vi har belyst nødvendigheten av, bør være en prosess som varer livet ut.

22/7 I SOSIOLOGISK PERSPEKTIV

Dette er en oppgave i sosiologi der vi skulle ved hjelp av sosiologiske forklaringsmodeller se på hvordan media fremstilte en aktuell barnevernsak. Jeg valgte Breivik.

For translation, use google translate. 

 22/7  I SOSIOLOGISK PERSPEKTIV

INNHOLD

Innledning                                             
Problemstilling                                      
Del I                                                     
Årsak                                                  
Menneskesyn                                       
Strategi                                                
Del II 7
Norm og rolleperspektivet                
Norm                                                   
Rolle                                                    
Systemforklaring                                
Relasjonelle Forklaringer                  
Oppsummering                                   

Litteraturliste

INNLEDNING

I denne oppgaven vil jeg gjennom sosiologiske forklaringsmodeller forsøke å belyse Anders Behring Breivik som fenomen. I del I vil jeg se nærmere på hvordan media har omtalt personen og fenomenet Breivik, hvordan Barnevernet er fremstilt av journalister, og hvordan media implisitt påvirker oppfatning av medvirkende ansvar. I del II vil jeg skrive om ulike sosiologiske forklaringsmodeller og belyse hvordan samfunn og sosialisering inngår i en dialektisk prosess. Jeg kommer til å se nærmere på noen prosesser som kan ha hatt direkte og indirekte effekt på Breivik som individ, og forsøke å belyse ulike prosesser som kan ha påvirket samfunnets reaksjoner (respons og sanksjoner) i etterkant av terrorangrepet. Målet med oppgaven er ikke å gi entydige svar, men å belyse ulike perspektiver som har blitt presentert gjennom media ved hjelp av sosiologiske forklaringsmodeller og bevisst kildekritisk holdning.

PROBLEMSTILLING

I denne oppgaven vil jeg ta for meg hvordan mediene betrakter Barnevernets rolle i Breiviksaken, og om det foreligger noen fordeling av skyld i den forbindelse. Jeg vil også belyse ulike holdninger via sosiologiske forklaringsmodeller i forlengelse av førstnevnte.

DEL I

Del I vil forsøke å belyse hvordan media har fremstilt Barnevernet og dets rolle i Breiviksaken. På grunn av den store medieoppmerksomheten denne saken har fått har det vært nødvendig å avgrense kildetilfanget. Jeg har derfor valgt å fokusere på Aftenpostens nettutgave, som representativt for et av de mest innflytelsesrike mediene i Norge. Del I vil i stor grad handle om medienes situering, og sakens kontekst, implisitte og eksplisitte budskap.

Media hadde fokus på Breiviks barndom i tiden tett etter terrorangrepet og det ble rettet kritikk mot et barnevern som i medienes øyne sviktet. Som jeg kommer nærmere innpå i del II, var barnevernet involvert i Breiviks familie, og rapporter om atferd og mors rolle ble gransket av norsk media. Dette fokuset forteller oss noe om behovet for å vite noe om årsaken bak Breiviks handlinger 22. Juli.

Kommunikasjonsmodellen er et kjent redskap i tekstanalyse ("Hvem sier hva til hvem hvor hvordan hvorfor når"). Aftenposten er gjerne oppfattet en relativt konservativ avis med en relativt stor brukergruppe, og hvordan en sak omtales forteller oss noe om hvilken del av befolkningen journalisten ønsker å nå. Vi kan anta at synspunkter som kommer til uttrykk i Aftenposten vil være representative for store deler av målgruppen, og at avisen øver innflytelse på denne gruppens holdninger til barnevernet.

ÅRSAK

Den første artikkelen jeg har valgt ut ble publisert 12. oktober 2011 (Aftenposten.no 12/10 - 2011) og har tittelen Vil ikke snakke om oppveksten i avhør. Ved å ikke si noe om hvem som ikke vil snakke om oppveksten, henvender journalisten seg til ett innviet publikum. Det er underforstått at det er snakk om Breivik. Artikkelen henviser til en rekke andre saker, og vi kan kanskje si at journalisten her skaper eller bruker en kollektiv forventning, ved å skrive om Breivik uten hans navn i overskriften. Målgruppen kjenner sakens kontekst og forstår uten ytterligere informasjon hva den dreier seg om. Vi kan videre lese at "Anders Behring Breiviks forsvarer vil ha etterforskning av barnevernet for å finne ut hvorfor de ikke fulgte opp to rapporter på 1980-tallet." (Aftenposten.no 12/10 - 2011)

Setningen nevnt over fremstiller Breivik som et offer for et barnevern som sviktet. Lippestad er folkelig sett djevelens advokat i rollen som Breiviks forsvarer, men Barnevernet fremstilles i artikkelen i et mindre heldig lys. Spørsmålene man sitter igjen med er hvorfor ikke psykolograpportene ble fulgt opp, og hvorfor ønsker forsvarer etterforskning av rapportene. Implisitt handler dette om skyldfordeling. Artikkelen hevder at Breivik vil ikke snakke om sin oppvekst og journalisten lar spørsmålene henge i luften: Er barndommen for smertefull, eller er Breivik en lite samarbeidsvillig tiltalt som nekter å uttale seg om relevante spørsmål i avhør? Utfra konteksten er det ikke unaturlig for leseren å trekke konklusjonen at det er barndommen som er for smertefull og at barnevernet dermed har feilet i sin oppgave.

Videre kan vi lese at "(...) det var moren som tok kontakt og ba om hjelp." ( Aftenposten.no 12/10 - 2011) Mor fremstilles som en ressurssterk omsorgsperson som aktivt har søkt hjelp hos systemet. Mors evne til omsorg for sønnen er ikke fokus for artikkelen, kun at "(mor) søkte hjelp med avlastning fordi hun hadde ansvaret alene for de to barna, uten noe nettverk som kunne stille opp." (Aftenposten.no 12/10 - 2011) Det er Barnevernets manglende oppfølgning, og ikke forholdene i hjemmet som belyses og vektlegges av journalisten. "Det jeg har kunnskap om er at man ikke gjorde det rapportene anbefalte, og at det ikke ble fulgt opp utover at man hadde noen tilsyn hjemme." (Aftenposten.no 12/10 - 2011) uttaler Lippestad. Journalisten vektlegger her Lippestads kunnskap om saken, selv om den er mangelfull.

Artikkelen bruker også et vanlig journalistisk grep i saker hvor offentlige instanser fremstilles som å neglisjert sitt ansvar. "Enhetsleder Åse Nesbu i Ullern bydel i Oslo kommune vil ikke kommentere opplysningene." (Aftenposten.no 12/10 - 2011) Det nevnes ikke at Nesbu har taushetsplikt og dermed ikke kan uttale seg om saken. Nesbu forklarer korrekt saksgangen angående bekymringmeldinger jf Barnevernloven, men dette blir ikke kommentert av journalisten i artikkelen. Etter å ha lest artikkelen kan man oppfatte det slik at årsaken til 22.juli og Breiviks avvikende handlinger, i stor grad grunnes Barnevernets manglende og sviktende innsats. Mor fremstilles som sliten alenemor, som aktivt har søkt hjelp uten å ha blitt møtt for sine behov.

I en artikkel fra Aftenposten nettutgave datert 8. juni 2012 (Aftenposten.no 08/06 - 2012) blir Barnevernsaken også belyst, men med et annet fokus. Overskriften Barnepsykiater får ikke vitne i rettsaken sier oss implisitt at barnepsykiateren ønsker å vitne og dette forsterkes av ingressen "Oslo tingrett nekter psykiater Per Olav Næss, som behandlet Anders Behring Breivik da han var fire år, å vitne i terrorsaken." (Aftenposten.no 08/06 - 2012) Tingretten fremstilles her i et negativt lys siden de nekter en fagperson å vitne uten å oppgi en årsak. Årsaken skriver journalisten om i første del av hovedteksten "Retten mener at Næss ikke kan fritas for taushetsplikten og derfor kan han ikke føres som vitne." (Aftenposten.no 08/06 - 2012) Taushetsplikten er et viktig prinsipp, men blir av journalisten fremstilt nærmest som en bagatell man burde kunne se bort fra i denne spesielle saken.

Det er ikke før neste avsnitt leseren får vite hvorfor barnepsykiateren ikke kan vitne "Behring Breiviks mor trakk onsdag tilbake sitt samtykke til at barnepsykiaterne som vurderte Breivik da han var barn, blir fritatt fra taushetsplikten." (Aftenposten.no 08/06 - 2012) Det er altså mor og ikke tingretten som hindrer barnepsykiater fra å vitne om Breiviks barndom.

Journalisten opplyser at det var mor som tok kontakt med Barnevernet, men i motsetning til den før nevnte artikkelen, hevdes det her at mor tok kontakt med barnevernet angående avlastning pga sin sønn hun opplevde som "vanskelig" (Aftenposten.no 08/06 - 2012). Barnepsykiater som undersøkte Breivik "(...) anså hjemmesituasjonen som så alvorlig at han anbefalte at gutten umiddelbart ble flyttet i permanent fosterhjem." (Aftenposten.no 08/06 - 2012) Her kommer det tydelig frem at det er graverende forhold i hjemmet barnepsykiater reagerer på.

Vedtak om å overta omsorgen for et barn jf § 4 – 12, kan ikke treffes før § 4-4 ,§ 4-10 eller § 4-11 er utprøvd med mindre situasjonen er akutt. (LOV 1992-07-17 nr 100: Lov om barneverntjenester (barnevernloven). 2012) Dette er kunnskap de fleste av Aftenpostens lesere ikke sitter inne med, og journalisten fremstiller det som om Barnevernet kan ta barn ut av hjemmet uten et strengt regulert regelverk. Videre leser vi "Breivik ble ikke flyttet til fosterhjem, men bodde i perioder i et avlastningshjem." (Aftenposten.no 08/06 - 2012) Barnevernet har altså fulgt opp familien og iverksatt tiltak som skulle forbedre hjemmesituasjonen. Avlastningshjem fremstilles som en dårligere løsning enn fosterhjem, og leseren opplyses om at også avlastningshjemmet sendte bekymringmeldinger til Barnevernet. Barnevernet hadde tilsyn i hjemmet i 6 mnd, og fant et ryddig hjem og "(...) oppførselen psykologen i utgangspunktet hadde reagert på la man ikke lenger merke til." (Aftenposten.no 08/06 - 2012) derfor ble Breivik boende hos sin mor. Når Barnevernet har tilsyn i hjemmet i 6 mnd, og ser en klar forbedring i forholdet mellom mor sønn, skal selvsagt ikke vedtak om omsorgsovertakelse fattes. Dette blir ikke belyst av journalisten i artikkelen. Man sitter igjen med et inntrykk av at Barnevernet har gjort slett arbeid, at barnepsykiater og avlastningshjem har sendt sine bekymringmeldinger fånyttes. Det er altså ikke det dysfunksjonelle forholdet i hjemmet som har fått fokus i artikkelen. Man kan si at Barnevernets inkompetanse fremstilles som et medvirkende grunnlag for Breiviks handlinger 22. juli.

MENNESKESYN

Menneskesynet som kommer frem i artiklene dreier seg om systemet rundt Breivik heller enn Breivik som individ. Man velger å fokusere på institusjonenes svikt, fremfor å stille spørsmål rundt hva som var galt med den da fire år gamle Breivik. Dette kan man se i lys av systemkritiske modeller, som jeg vil komme videre inn på i del to.

STRATEGI

Jeg har valgt å tolke denne delen av oppgaven til at jeg skal resonere rundt mulige strategiske løsninger på Barnevernets utfordringer i etterkant av 22. juli, dette har jeg basert på mediekildene jeg viser til i oppgaven.

I etterkant av terrorangrepet har det vært rettet kritikk mot Barnevern, politi, psykiatri, politikere høyreekstremisme og media. Debatten har også omhandlet ytringsfrihet versus ytringsansvar. Hvilken strategi som fremheves for å bedre samfunnet etter 22. juli vil variere med hvilken gruppe man stiller spørsmålet til. Når det gjelder Barnevernet har det generelt vært stort fokus på en sviktende etat, som i og for seg ikke er et nytt tema. I et større perspektiv kan ikke et velfungerende demokrati sikre seg totalt mot terror eller forhindre skjevutvikling hos barn uten å underminere en rekke demokratiske rettigheter som spesielt gjelder barn i vårt tilfelle.

Et studie viser at antall barn under 6 år som har mottatt tiltak fra Barnevernet har økt med 22% på 13 år. (Forskning.no 27/7 - 2012) Det er positivt at flere melder fra om omsorgssvikt og at Barnevernet griper inn tidligere for å kunne sikre barn en tryggere oppvekst i eller utenfor hjemmet, men dette er i seg selv ikke en løsning. Skal Barnevernet kunne uføre sitt mandat, må sosialpolitikken sørge for at midlene som bevilges er gode nok og at rammebetingelsene forøvrig er tilstede. En stadig utvikling av den indirekte, statlige barneoppdragelsen krever kvalitetssikring økonomisk, pedagogisk og juridisk.

DEL II

I denne delen av oppgaven vil jeg forsøke å se saken via ulike sosiologiske forklaringsmodeller samt vektlegge ulike påvirkningprosesser som kan ha hatt en avgjørende rolle i tiden før 22. juli.

Med tanke på sakens omfang har jeg komprimert ned til de viktigste prosessene.

NORM OG ROLLEPERSPEKTIVET

Ulike sosiologiske forklaringsmodeller kan se Breivik i et annet lys enn bildet vi får gjennom mediene. Norm og rolleperspektivet forklarer at mennesker samhandler ut fra allerede gitte normer og tradisjoner. Om individet ikke har en velfungerende sosialiseringsprosess og gjennom denne prosessen tilpasser seg storsamfunnets normer, vil det oppstå et avvik. (Garsjø 2001) Om individet ikke faller inn i en konform rolle, men har fundamentalt ulike verdier, blir en sosialiseringsprosess i storsamfunnet svært vanskelig. Personen plasserer seg selv på utsiden av samfunnet, og samfunnet skyver avvik fra seg. Avvik utgjør en risiko i et demokratisk system.

NORM

Selv om Breiviks tanker og handlinger er avvikende fra storsamfunnets normer, deler Breivik noen av holdningene sine med andre som har valgt å ta avstand fra utbredte norske normer. Hans forakt for Arbeiderpartiet og pluralismen er ikke et unikt fenomen. Hans søken tilbake til noe opprinnelig er en tanke han deler med mennesker fra flere ulike politiske grupperinger med varierende grad av høyreradikal ideologi. Herunder kommer også kritikk av kvinnefrigjøringen, demokratiet, det politiske system, og kirkens rolle. Ulikt fra nynazistene vi kjenner fra 90-tallet i Norge, er dette Israelvenner og sterkt islamkritiske aktivister. Breivik og hans meningsfeller er også forfektere av konspirasjonsteorier som Eurabiateorien hvor det hevdes at europeiske ledere samarbeider med arabiske land, at målet er islamsk overtakelse av Europa og at dette er en planlagt prosess. Breivik er en del av et fellesskap på utsiden av storsamfunnet, og dette er basert på egne normer. Det er likevel viktig å påpeke at selv i dette ekstreme fellesskapet blir Breivik sett som avviker av mange pga brutaliteten i handlingene 22. juli. Denne graden av brutalitet gjør at Breivik er en avviker både fra det norske samfunnet og i de høyreekstreme miljøene. Vold er et akseptert virkemiddel i høyreekstreme miljøer, men øyensynlig ikke mot barn eller i denne graden. Altså er Breivik også en avviker i deres interne normsystem.

ROLLE

Hvilken rolle har Brevik, og har han bevisst valgt denne rollen? Er denne rollen en selvvalgt og bevisst rolle om å ta sterk avstand fra det norske demokratiske samfunn, den ubevisste rollen han har endt opp med pga psykisk sykdom, eller rollen samfunnet har gitt Breivik som ond og grusom? Spørsmålene er allerede problematisert om vi tar Rousseaus filosofi til etterretning: er det mulig for Breivik å ha fri vilje eller er han et hjelpeløst produkt av andres forventninger og handlinger? Om vi legger til grunn norm og rolleperspektivet kan vi kanskje si at Breivik faktisk er et produkt på tross av, og på grunn av, samfunnets normer og verdier.

Når individet ikke deler samfunnets verdisett, oppstår det et avvik. (Garsjø, 2001 s. 90) Det pluralistiske samfunnet makter ikke integrere mennesker med et sterkt tradisjonelt samfunnssyn. (Monokulturalisme, nasjonalisme og lignende.) Avvikere kan oppleve å bli presset ut, og tar derfor avstand fra samfunnet. Kanskje man kan si at denne prosessen er en dialektisk prosess. Storsamfunnet setter sikkerhet og trygget høyest. Avvik truer det etablerte. Å ekskludere avvik kan fungere som et forsvar for et selvpreserverende maskineri Jf. Cathrine Bells begrep Rituals of resistance. (Bell, 2009) Eksempler på rituell motstand er rosetoget og den kollektive avsyngingen av Barn av regnbuen. Man reagerer kollektivt for å gjenerobre maktposisjonen på vegne av storsamfunnet. Blir gruppen avvikere stor kan den utgjøre den en trussel mot samfunnets egenforståelse, og Breivik har vist at en ensom avviker kan utgjøre en reell og stor trussel i regi av seg selv.

Er rollen bevisst valgt dersom individet er alvorlig psykisk sykt? Om det er samfunnets ekskludering av avvikeren Breivik som har fremdyrket sykdom, er det da samfunnet som har ansvaret for rollen han trådte inn i? Dette er en aktuell debatt i kjølvannet av rettsaken. Om Breivik er traumatisert som resultat av hans barndom, er rollen hans vanskelig å klassifisere. Han kan da kanskje være et offer som angriper samfunnets grunnstruktur. Samfunnet som svek barnet Breivik. Dette er relevant for å forstå medienes behandling av saken, slik den er fremstilt i del 1.

SYSTEMFORKLARING

Denne tankerekken leder logisk i retning av en form for systemforklaring. Den første rettpsykiatriske rapporten fremlegger at Breivik ble utsatt for omsorgssvikt som barn og hadde et opphold på både avlastning og psykiatrisk sykehus der en barnepsykolog på det sterkeste oppfordret til omsorgsovertakelse. Foreldrene hans skilte lag, og barnevernet var lenge involvert i hans barndom. Mor ønsket å avslutte barnevernets tiltak i og utenfor hjemmet, og barnevernet med sine lovpålagte regler involverte seg ikke videre i Breiviks barndom. (Rettpsykiatrisk erklæring 29/11 – 2011 gjengitt av VG.no 2012)

La oss legge til grunn for problematikken at systemet sviktet Breivik som barn og sviktet hans familie. Systemforklaring fjerner skyld fra aktørene og reduserer mennesker som inngår i samfunnet til viljeløse og styrte aktører. (Garsjø, 2001 s.85) For eksempel har det gitt seg utslag i det jeg oppfatter som følgende folkelige meninger: Barnevernets manglende oppfølging av familien medvirket til drapene på 77 mennesker. I tillegg har psykiatrien skyld i at Breivik som barn ikke ble fulgt godt nok opp. Mange vil også peke på det politiske systemet og de folkevalgte, som årsaken til terrorangrepet på grunn av multikulturell utvikling.

Ulrich Becks teori om risikosamfunnet baserer seg på hvordan det postindustrielle og postmoderne samfunnet med sine uendelige valgmuligheter, medfører risiko og ikke kun goder. Gunnar C. Aakvaag oppsummerer Becks teorier rundt risikosamfunnet slik: "(...) et deregulert, de-standardisert, og destabilisert samfunn som overlater til den enkelte å løse identitetsproblemet. Vi er dømt til å velge". (Aakvaag, 2008 s. 270). Man kan kanskje si at en systemforklaring har vesentlige svakheter fordi aktører i et demokratisk samfunn vedlikeholder systemet de lever i gjennom deltagelse. Dermed kan man kanskje si at mennesker selv har medvirkende ansvar for systemet og medansvar for systemsvikt.

RELASJONELLE FORKLARINGER

En dialektisk prosess mellom mennesker, det sosiale samspillet, er et viktig moment når man skal forsøke å belyse hvorfor mennesker handler som de gjør. Sosialisering er kanskje selve grunnstenen i menneskers utvikling mot autonomi, og har en stor påvirkning på hvordan deres adferd arter seg. "Mennesker orienterer sine handlinger i forhold til hverandre." (Garsjø, 2011 s. 85)

Rettsaken har pekt på et avvikende forhold mellom Breivik og mor. Breivik beskriver mor i kompendiet som for preget av feminismen, og mor beskriver sin sønn som krevende og utagerende som barn, og som irrasjonell og mentalt ustabil i tiden før terrorangrepet i intervjuet med rettpsykiaterne bak den første rapporten. (rettspsykiatrisk erklæring, 2011 s. 83 gjengitt av VG.no, 2012) Far var fraværende i Breiviks ungdom, og i kompendiet tar Breivik et sterkt oppgjør med feminismen. Han ønsker passive, hjemmeværende mødre som skal føde hvite, europeiske, kristne barn, en ledende maskulin patriark, og kvinner som underdanige deltakere i et konservativt ekteskap. (Breivik 2011) Basert på Breiviks egne ideer om ekteskapet og kjønnsroller, blir relasjonsforklaringsmodellen ganske tydelig. Hans ideal er en underdanig mor, en sterk, tilstedeværende far i et nasjonalromantisk idealisert, og illusjonspreget, samfunn. I en slik samfunnsmodell blir skilsmisser kanskje ikke-eksisterende, et ønsket katarsis. Relasjonen Breivik hadde til sine foreldre har iallefall påvirket hans syn på kjønnsroller i sterk grad.

OPPSUMMERING

I denne oppgaven har jeg vist hvordan media fremstiller Breiviks avvik delvis som et resultat av sviktende Barnevern. Det blir vist til at Breivik tidlig var under oppfølging av Barnevernet, over en lengre periode, men media har valgt å fokusere på systemsvikt fremfor omsorgssvikt.

Videre har jeg gjennom ulike sosiologiske forklaringsmodeller pekt på ulike andre måter å oppfatte Breiviks avvik på. Systemforklaring fritar aktøren for skyld, og vil i vårt tilfelle støtte medias syn i noen grad. Relasjonelle forklaringer vektlegger den dialektiske prosessen mellom mennesker og samfunn. Dette vil jeg langt på vei oppfatte som en mer helhetlig og nyansert modell. Norm og rolleperspektivet viser oss hvordan normalitet og avvik påvirker hverandre i en balansegang som medfører risiko.

LITTERATURLISTE

Aakvaag, Gunnar C. 2008. Moderne sosiologisk teori. Oslo: Abstrakt forl.

Aftenposten.no 2011 Vil ikke snakke om oppveksten i avhør [Hentet: 2012-08-16 Tilgjengelig: http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Vil-ikke-snakke-om-oppveksten-i-avhor-6668494.html ]

Aftenposten.no 2012 Barnepsykiater får ikke vitne får ikke vitne i terrorsaken [Hentet: 2012-08-16 Tilgjengelig: http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/22juli/Barnepsykiater-far-ikke-vitne-i-terror-saken-6845887.html ]

Bell, Catherine. 2009. Ritual theory, ritual practice. Oxford: Oxford University Press.

Breivik, Anders Behring 2011 2083 - a European decleration of independence.

Forskning.no 2012 Flere barn i barnevernstiltak [Hentet: 2012-08-16

Tilgjengelig: http://www.forskning.no/artikler/2012/juli/328586 ]

Garsjø, Olav. 2001. Sosiologisk tenkemåte: en introduksjon for helse- og sosialarbeidere. Oslo: Gyldendal akademisk.

LOV 1992-07-17 nr 100: Lov om barneverntjenester (barnevernloven). 2012

Rettspsykiatrisk erklæring avgitt den 29.11.11 (2011) Gjengitt i VG.no Les de psykiatriske rapportene om Breivik 2012 [Hentet: 2012-08-16 Tilgjengelig: http://www.vg.no/nyheter/innenriks/22-juli/psykiatrisk_vurdering/ ]

 

1 lunatic 1 icepick

You know what? This is beyond words messed up. I knew it would come, I knew it would only be a matter of time. The now arrested porn star ans prostitute Luka Rocco Magnotta killed and dismembered a Chinese student he had an affair with, posted the vid of his acts on the net and sent limbs to the cops.

And now my dear readers...this video...the video of the actual killing is online. And less than a day after it hits the net, youtube are filling up on "1 lunatic 1 icepick reactions", similar to 2 girls 1 cup. The actual killing of a real life human being, is being watched like entertainment. With comments.

This vid is not snuff as some claim, but it is the closest thing I've seen.

Internet, you are so messed up.
So beyond words fucked up.
I've seen messed up shit online for 20 years, Sickestsites and all that. I will not link you up, I know most of you will google this sick shit anyways. Will not tell you to not watch the vid as that is not up to me to decide, but I do ask of you to feel something while doing so. Anything. Anything at all.

Ppl...this is a real murder. If you do  not feel sick from watching this, I seriously recommend you slap your self real hard cross the face. Cuz you are numb.

What the hell.

Å ikle seg andre

Norwegian post this time, please use google translate.

Dagens sak i VG:  Elisabeth Skarsbø Moen har ikledd seg niqab og vandret rundt i Oslo sentrum i to timer, og har skrevet om sin erfaring. Hun beskriver hvordan hun veksler mellom å føle seg avstengt, fremmedgjort, hun setter seg fast på trikken, syns det hele er komisk og det hele ender med at hun må kle av seg plagget grunnet en følelse av angst.

Jeg reagerer sterkt på denne saken. For det første treffer det meg på et personlig plan, mere om det senere i posten. For det andre er det en eksotifisering av en religiøs gruppe, noe som gir meg dårlig smak i munnen. Om Moen fikk en makeup-artist til å gjøre hennes hudtone mørk, ville hun ikke hatt en opplevelse av hvordan det er å være feks en kvinne fra Kenya i Norge. Å forsøke å ikle seg et annet menneske sin identitet, religiøsitet, etnisitet, eller kultur er utstudert, nedlatende og ikke minst respektløst. Det er et umulig prosjekt å forsøke å oppleve et annet menneskes liv gjennom å ikle seg en kultur som ikke er ens egen. Det gir kun Moen en opplevelse av hvordan det er å være en etnisk norsk kvinne, med en god jobb, en høyere utdannelse, som med et bevisst mål for øyet ikler seg et plagg hun har en forutintatt mening om. Hun opplever disse to timene basert på sin kulturelle identitet, hennes politiske ståsted, hennes livssyn og hennes kvinnesyn. Det er et umulig prosjekt nettopp fordi Moen ikke kan legge bort sin egen identitet og forentninger av hvordan opplevelsen skal fortone seg for henne.

Som nevnt over opplever jeg også denne saken som personlig provoserende. Sakens overskrift " Den nye punken" trigger mye i meg.  Jeg har vært aktiv i flere subkulturer og undergrunnsmiljøer siden min ungdom. Jeg har opplevd diskriminering og trakassering basert på mitt visuelle uttrykk. Jeg har venner som har blitt bortvist fra legevakten, nektet adgang på utesteder, sjikanering på gaten, og på offentlig transport. En alenefar satt med sin 7 år gamle datter på bussen og fikk høre: "Har de lov til å ha barn også nå". Denne kommentaren fikk han fordi han hadde hanekam. Ingen av de som kom med kommentarene tenkte på hans datter, og hva hun måtte føle ang. sin far. Moen tenker nok heller ikke på hva hennes artikkel gjør med barna til kvinner som bærer plagget. En annen venn av meg måtte forklare klassen til sin datter hvorfor hun var som hun var, for å berolige foreldre og stoppe mobbing av hennes datter.  Min samboer er høyt utdannet og har en godt betalt jobb, han har opplevd å bli truet med vold flere ganger og anklaget for å være nazist på grunn av hans klesstil. Jeg kan love Moen at hun ikke ville hatt den minste forståelse av hvordan det er å være trygg på sin identitet, og samtidig tåle samfunnets hets for å være "different". Som godt voksen kvinne har jeg lært meg å takle det, men jeg vet utallige unge sliter med å tørre være seg selv grunnet hetsen de utsettes for. Sophie er et eksempel som Moen burde lese seg opp på. Er Moen pønker? Er pønkere også mennesker som ikler seg noe de burde snarest mulig kle av seg, for å tekkes Moen og hennes meningsfeller?

Sophie Lancaster  - drept 2007.

Jeg kan ikke vite hvordan kvinner som bærer niqab opplever det. Jeg kjenner ikke vedkommende jeg ser gå forbi meg på gaten med dette plagget like lite som jeg kjenner Moen. Om jeg kledde på meg hennes klær i to timer, ville jeg fortsatt ikke vite noe som helst om hvordan det er å være Moen. Det er kun individet, kvinnen som har tatt valget, som vet hvordan det er å være den hun er. Jeg ser kvinner i niqab og jeg er overhodet ikke redd. Jeg husker spesielt en kvinne som satt ved siden av meg og ventet på trikken. Hennes sønn var moteriktig kledd, med nydelige øyner, og mens han sang en sang, møttes blikkene våres, hans mor og meg, i et folkelig smil. Det var ikke problematisk å kommunisere med henne på samme måte som jeg folkelig smiler og nikker til fremmede på gaten. Intensjon er avgjørende for hvordan et menneske opplever sine handlinger. Intensjonen til Moen er vesensforskjellig fra kvinner som bærer plagget daglig.

Problemet er ikke plagget, problemet er ikke at Moen ikke ser kvinnes munn. Problemet er at Moen ikke utfordrer sine motforestillinger og møter disse kvinnene med samme respekt som hun forhåpentligvis gjør med andre. Min far løp i panikk og gjemte seg bak et tre første gang han så en mørk mann da han var 10 år. Min far er snart 70 og løper ikke lenger i panikk. Skal samfunnet vårt fungere, må mennesker som Moen våge mere. Denne vestlige eiesyken på begrepet feminisme er det på tide å ta et oppgjør med. Menneskerettigheter, friheten til å være et individ og ikke minst evnen til å godta at andre kan ta valg du selv ikke ville tatt, det er et velfungerende demokrati.

Assraping a nun - The gonzo rmx of the year.

"This thing started out as something of a joke, about how some bands can get away with the most inane and infantile track and album titles. I said "I'm gonna make a track called Assraping a Nun". Before I knew people said they wanted to do their own versions. And that's what happened."

Gird_09 gives you a collection of rmxs done by several well known people such as Larry Kerr, Batcheeba, Frostwinter, Epilektrician and P. Emerson Williams. A loving tribute to the at times silly title names we see in our genre.

Download, share and enjoy!

Download here.

Rape - Ritual resistance.

Rape.
The word itself causes the well known knee jerk response. Recently there were several assault rapes in the course of a few nights in Oslo. This received massive media attention and girls all over town got a microphone shoved in their faces with the following question: Are you afraid? Fuelling the fire of fear and contributing to the mass hysteria. Men used Twitter, Facebook and commercial media to proclaim that they were taking a stand against rape, to prove their evolution from primal to intellectual man. Some even claimed that rape was all men's responsibility. To make things even more heated, the police published a research report on rape, documenting that women subjected to rape consistently had very high levels of intoxication. They linked this to a party culture, a more experimental sexuality among younger people, and urged girls to take precautions.

This enraged feminists, and the same old mantra "Rape is never the girl's fault" conjured up a storm of debates, blogs and in social media in general. The message was clear: Girls can go anywhere, wear whatever, and be as intoxicated as they please. The police report was, in their eyes, in fact suppressing women. Limiting women from free speech, free movement and free dress code if you will.

The interesting side of this is a related to the concept of "ritual resistance". Catherine Bell's "Ritual theory ritual practice" is a fitting book for this subject. Through the use of internalized rituals of resistance the feminists are attempting to alter the load bearing structures of our consensual reality matrix. This is a thought that lends itself to postmodern ideology and indeed philosophically back to Schopenhauer. What I mean by that is that the feminists are trying to exorcise the patriarchal cultural structures of fear, on an individual level. They are doing this by using techniques well known from fascism and religion: preaching and coercing. I want to point out that I am not talking about the radical feminists. I am talking about the standard feminists, who, on a subconscious level, have unwittingly adopted some of the radical feminists' ideas - such as phallogocentrism. The rapist is a symbol of suppression, the very manifestion of the oppressive patriachy. And the feminists strongly believe that their ideology will A: protect them from harm, B: exorcise, by numbers, danger, and C: by subjecting their follower to danger, provide evidence that their analysis is true. Simply put: They are "commanding" girls to place themselves in dangerous situations, using them as feminists suicide bombers if you will, to win the fight against the oppressor: The rapist, the man.

I want to make clear that feminists are not placing other women and themselves at risk knowingly. This is, as mentioned, a post modern and intellectual narrative. No amount of intellectualism will protect you from penetration. A feminist manifesto will not protect you from the realities of violence, and raising your fist in the air, post rape, proclaming "I went where I wanted, and I proved my point" will not reduce the impact of the  assault. This is important: feminist ideology must be adjusted according to the realities.

Personally I see it as harmful to override intuition. Humans have natural reactions to potentially dangerous situations. The media, and feminists in specific, are coercing girls to override this vital instinct. I counter those feminists by saying: do not place yourself in locations and/or situations your intuition tells you to stay away from. An antelope will not tell itself to get it's act together on the Serengeti once it senses a lion. The antelope will run to safety. If we as humans don't learn from our experiences, we will place ourselves in harm's way over and over again. Placing oneself, and/or others in harm, is highly irrational and will never alone eliminate the scource of danger and/or fear.

A rapist is an individual, with his (or her) personal and mental problems. Rape is not about sex, it is about exercising power, about trauma, about frustration, violence and anger. I want to draw a parallell to serial killers who, interestingly, have evolved from primal murder to existential murder: "The only thing I ever wanted was to kill god." The serial killer is, by his actions, trying to punish socity as a whole, not realizing that society consists of individuals. These feminists are using the same technique: By declaring a war on rapists. Not realizing that rapists are indeed individuals and not, as mentioned, the manifistation of patriarchal oppression.
This is also an interesting point to make, when the fight against victimizing women is the very core of feminist ideology.

Teaching women self defence, educating  the young about dangers of alcohol and focusing on communication and how to stand up to peer pressure would be a praised project. I want to point out that according to the police rapport 12,9 % were assault rapes, while 33,3 % were party related rapes and 100% of the rape cases reported involved alcohol. That is the reality and those are the facts we need to relate to. In a modern society there will be violence. As long as we have class society and class seperation, there will be violence. As long as the lingering trauma caused by colonialism affects the world, there will be violence. You would not tell the women in Rwanda, during the genocide, "you have the right to go to the marked in spite of those guys with machetes". Adjust to danger. Even though I aplaude actions such as groups following girls home at night, and even the well known "Take back the night"-actions, none of those will end rape, or help the individual suffering from mental disorders and/or trauma.

Human society breeds violence and we as humans must adjust accordingly, not by becoming paralyzed by the reality of violence, but by adapting to it, learning from it and through constant vigilance be better equipped to face the modern and dangerous world.