Friday, 29 May 2009

Control this.

David Irving.
He came, he spoke, he left.
And did the nation collaps into a massive filthy black hole of nazism?
Did he turn anyone over to the brown side?
You people, keepers of high moral, I want answers.

I will say it again: The only dangerous thing about controversial opinions, is refusing them daylight. And that is exactly what you have been doing. Treating the people like sheep, as if they are unable to resist this one simple man and his thoughts.
Let them speak. Give them light. And have fate in your fellow humans. Freedom of speech means for everyone. Everyone. Not letting Irving speak at the literature festival is censorship.
And you know it. You denie it, but you know it.
I am so sick of this shit.
You people trying to control everyone and everything.
You refuse the people options, knowledge and freedom. Keeping them safe inside this disgusting bubble of lies. You are the great corruptors of the human mind. You cause fear and weakness.
NO. Your body is not yours.
NO. Your mind is not yours.
It's OURS to control and use as we please.


You will NEVER control me.















Tuesday, 12 May 2009

Adding and subtracting - Mutilation or Modification.




For years I've had a deep interest in what is known as Amputee identity disorder. I've spent so much time reading up on the matter, and my thoughts has in the latter years changed. I used to view it as a paraphilia, a sexual fetish for deviant people. But upon gaining more knowledge, it dawned on me it has little to do with sexuality and I do no longer consider it as a form of identity disorder. For those who are new to the matter at hand: A wannabe amputee will go to great lengths to remove a limb he/she feels is not a part of their body. Usually a leg from the knee down, but also the removal of male genitalia varying from testicles to full scale nullification removing the penis it self. Some cut of a fingertip, some cut of fingers, toes and so on. It is important to state that I am not talking about the aesthetic modification or the sexual modification, that is a whole different blog. I am talking about the people who from as young as 5-6 years old will use astonishing amounts of time and effort in pursuing their main goal; to become hole through subtracting.

To make my point I want to talk about gender, transsexualism, and identity. In Norwegian we only have one word for man and woman, English language has gender and sex. Gender identity disorder, or as most know it, transsexuals, will from a very young age have a distinct feeling of being born in the wrong body, identifying with the opposite physical sex: Having a male body, and a female mind or the other way around. These people will suffer a great deal growing up fighting feelings of homosexuality, isolation and gender confusion. Some will also engage in what most would interpret as mutilation of their female or male body. Thankfully they now will get professional help with this prossess through years of therapy, medication and extensive surgery. The last 20 years or so has removed some of the stigma of transsexualism, and it is now by most of the western modern world viewed as a medical condition with biological factors, not a mental disorder.

The wannabe amputees are not so lucky however. They suffer under the lingering opinion of society in general: The human body is perfect only if not altered. If altered it is sign of mental illness. Identity cannot be as individual as one might want. Removing the genitals is a valid act of modification, only because the result it self if familiar to us: Man or woman. It's easy to relate to. But to understand someone who desperately wants to remove their leg to feel whole, for those who cannot live a normal life without waking up with feelings of disgust and physical torture, those who would rather bleed half to death than live with that limb, that is very difficult to relate to and we condemn it as a mental disorder, we refuse them the help they so desperately seek. I don't have the numbers and I'm sure none does. But many has died from self inflicted amputations or from the hands of people with little or no medical training. These people get exploited by cynicals who are in it for easy money.(Very few professionals offer help.) These people will spend years causing them self massive amounts of pain and infections all contributing to severe depression sometimes resulting in suicide. I've read about young men using pocket knifes to slowly cut off their testicles in the high school bathroom with no anaesthetics, little by little, for years suffering insane amounts of pain. I've read about men hacking into their knee caps and filling the wounds with faeces to cause infections, cutting of blood circulations to the point of loosing consciousness in hope to cause such a serious infection leaving no option but amputation. Some use shoot guns, others use chain saws. And when they are found or when they seek professional medical help, they are stitched up and put under psychiatric care for a month or two, and then they are back on their own starting all over again. Society would rather see these people die than acknowledge the fact that identity is not limited, very complex and highly individual. I strongly believe that the biological factors are present and will be located in the future.

One can argue that they are seeking perfection, can self inflicted handicaps be perfection? Transsexuals who remove their penis of their vagina cause the body a handicap. Why is removing a leg a less valid intention? Why is removing any body part so controversial? Adding to the body is not. Implants of various sorts, adding jewellery, pumping up lips, bottoms and abs. The only socially accepted form of removal is sucking out fat, and that is because the result again is something the majority of society finds pleasing: the perfect human shape. Beauty should always be in the eyes of the beholder. Another comman argument is this is just another metod of suicidal behaviour, self mutilation. But these people only get suicidal because they are denied help, they only inflict pain and wounds because no one else will help them. They don't want pain, they don't death. They are not mentally confused, they can locate the problem and point it out, look here it is, please help me. I want to be hole through subtracting.


As with any body modification, I would recommend using time to find the answers. Through therapy and through professional guidance. I really do hope that the future will treat the wannabe amputees with the same respect and decency as transsexuals. Many will die while we wait. Challenge your views on identity. Ask your self: "Who am I? Who am I willing to let others be?" What is the core of identity? And who is the only one who can and must define the word and it's meaning? You.

Friday, 8 May 2009

The karma of killing

I dag kan vi lese om Steven Dale Green som voldtok en 14 år gammel irakisk jente før han drepte henne og hennes famile:http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article3065269.ece
Dette er bare nok en sak i den lange rekken av saker der amerikanske soldater går amok.
Jeg vil skrive litt om forskjellige årsaker til hvorfor dette skjer, og det er mange årsaker.
I USA er det frivillig militærtjeneste,det vil si at kun de som ønsker seg inn .
Det i seg selv er positivt da vi unngår situasjonen slik den er i Norge der mange blir tvunget til å bruke et år av livet sitt på å lære å drepe mot sin vilje, og risikerer fengsel for totalnekt.
Men situasjonen er ikke så enkel i statene. Det har vært en stigende kurve av fattige og arbeidsløse som verver seg. Militæret oppsøker faktisk fattige områder og verver aktivt med garantier for god lønn, og en fremtid. Mange verver seg fordi de ikke har noen andre muligheter, ikke fordi de ønsker å delta i krig, eller fordi de er patrioter. Reslutatet av dette er blandt annet at mange fattige og arbeidsledige blir utsatt for groteske traumer, og om de overlever så returnerer mange av de til hjemlandet med en gavepakke i form av psykisk sykdom, mere arbeidsledighet, mere fattigdom, økt kriminalitet og flere drap.

Kort sagt: de sender desperate mennesker ut i krig, lærer de å å håndtere våpen, lærer de å drepe, sender de hjem men lærer de ingenting om å leve med det de har sett og gjort. Desperate mennesker med våpenkunnskap og posttraumatisk stress er en gavepakke til et folk allerede preget av forfall. I kjølvannet av den økonomiske krisen i USA ser man nå en sterk økning av mennesker som verver seg, også en økning av folk som har dimmet som verver seg på ny. De får ikke jobb, de har ikke økonomi til å klare seg og lønnen er svært god i militæret, for ikke å glemme bonusen de får om de verver seg på $40.000 (som nå blir redusert pga den økonomiske krisen, og fordi folk verver seg i større grad) Listen på hvem som blir godkjent er kjent for å ligge høyt, men denne har også blitt senket pga behov for soldater. Det fører til at kravene til psykisk og fysisk helse blir lavere og mennsker som ikke burde være soldater, dessverre blir det og konsekvensene er nettopp massedrap og voldtekt av sivilie. Krig en ekstrem påkjenning for selv trente soldater med god mental helse. Når man slipper løs unge, og fra før ustabile mennesker i ekstreme situasjoner, ber man om trøbbel. En vietnam veteran sa at kan husker kun det første drapet. Man husker øynene, redselen, blodet. Etter det, er det lettere og neste rutine. Å lære å drepe er vanskelig for mennesker, vi er ikke programert til å drepe uten store vansker, men denne mentale grensen blir flyttet når man man gjentatte ganger tar liv. Virkeligheten viskes ut. Å leve med drapene man har begått er en helt annen sak. Svært mange får alvorlige psykiske problemer resten av livet, og alle løftene fra lederene i hjemlandet lar vente på seg. America vil få et enormt problem når dette virkelig treffer hjemlandet i full styrke.
Når patriotismen sakte skaller av og folket føler intenst hat mot lederene og føler de har mistet sine barn , ektefeller og foreldre i en krig basert på løgn, holder det ikke med en billig medalje. America vil se mye raseri, mye psykisk sykdom, økt kriminalitet, økt alkohol of dopmissbruk, økt opprør, økt arbeidsledighet og økt rekrutering til gjenger (hvem passer bedre inn i Ms-13 enn en mentalt fucked mann uten moralske grenser og med god våpenkunnskap.Det snakkes også om at gjenger sender sine medlemmer nettopp for at de skal få denne treningen). Senvirkningene og ringvirkningene vil være omfattende. Krigen i Usa er ikke på langt nær over.



Amerikanske soldater drept: 4.284
http://www.antiwar.com/casualties/
Irakiske stridende og ikke-stridende drept: mellom 90.000-100.000.
http://www.iraqbodycount.org/

Tuesday, 5 May 2009

Ordet som makt


Når kan vi som mennesker fastslå at en mening er rett eller uriktig? Kan vi egentlig kun snakke om etisk riktige meninger?
Fritt Ord har denne gangen gitt prisen til noen som er svært provoserene for mange. Hun er samtidig svært populær blandt andre. Å tildele noen en pris har en sterk psykologisk effekt både på den som mottar den og på de som observerer tildelningen av prisen. Mennesker har en helt egen evne til å sidestille ordet "tildelning" med det å "rettferdiggjøre" eller å "godkjenne".
Det er ikke altid tilfellet. Og ikke minst er dette uriktig med tanke på Fritt Ord.
Denne personen har fått tildelt prisen for sin deltakelse, ikke for sin overbevisning.

Fritt Ord er ikke en instutisjon for korrekt etisk ytring, det er ikke en høyborg som skal være moralens fyrtårn for mennesker. Å anta dette er å tilegne Fritt Ord egenskaper de slettes ikke har. En ytring alene er harmløs, blir den ytret av flere og støttet av mange, får den makt og betydning. Men får den samme ytringen motpoler, så oppstår det debatt. Og det er denne prosessen som skaper tanker, nye vinklinger og forståelse og kunnskap. Det finnes tidspunkter i denne prosessen som kan være sårbare, og disse oppstår når en av fløyene i debatten vinner grunn og får fotfeste for sine ytringer og overbevisninger, samtidig som motparten får oppmerksomhet som feks å få tildelt en pris som Fritt Ord. Mange går da rett i fellen ved å anta at motparten sine meninger og ytringer automatisk, nesten magisk, vil smitte over på resten av befolkningen som man trodde var i ens hule hånd. Det oppstår en frykt for at motparten på underlig vis ved hjelp av sin tildelte pris, kan svinge tryllestaven og forvandle menneskers meninger. Vips. Så har man gjort selvstendig tenkende mennesker om til tankeløse, handlingslammede zombier som går i offerflokk rett i gapet på den eneveldende motparten.

Man frykter, ja man mener faktisk at dette øyeblikket har revet ned alt man har bygget opp gjennom alle år med kamp om rettigheter og likestilling. At ens meninger og overbevisning står i fare for...ja....for å bli uriktige?
Jeg lever tenker ikke slik. Jeg mener faktisk at en offentliggjørelse av motparten er utelukkende fruktbar og nyttig. Fordi jeg er trygg på at min mening er den rette for meg, og jeg er trygg på at andre mennesker jeg respekterer og ønsker å ha med på laget, er like trygg på seg selv. Jeg tror ikke at en pris vil utslette mine meningskamerater, eller smitte de med en etisk svineinfluensa.

Til slutt vil jeg si litt om etisk rett og etisk urett. Man kan brenne sterkt for en sak, og ha en lidenskapelig overbevisning om at nettopp dine meninger er etisk riktig. Men det finnes ikke noe etisk rett og etisk galt. Vi kan ikke kreve at vår overbevisning skal gjelde for alle. Noen mennesker mener homofile er syke, noen mener jøder er svin, noen mener at Norge er for Nordmenn. Dette har de rett til og lov til å mene. Din jobb er å være trygg nok på deg selv og dine meninger til å stå stødig i en debatt og ikke miste fotfestet. Din jobb er å ta vare på de du forsvarer og kjemper for gjennom å betrygge, forsikre og realitetsporientere. Din jobb er ikke å kneble mostanderen, eller frata han/henne en pris. Din jobb er ikke å skrike høyt i panikk og raseri. Din jobb er ikke å vise frykt for egen sak. Jeg vil avslutte med et sitat jeg bærer med meg i alt:
Never interrupt your enemy when he is making a mistake.